Menneskelig arbeid, nasjonalt arbeid

Å knuse maskiner, å avvise utenlandske varer: det er to handlinger som springer ut av samme lære.

Man ser menn som klapper i hendene når en stor oppfinnelse åpenbarer seg for verden, og som likevel slutter seg til vernesystemet. Disse mennene er sannelig inkonsekvente!

Hva bebreider de handelsfriheten? At den lar utlendinger som er dyktigere eller bedre plassert enn oss, produsere ting som vi uten den ville produsert selv. Kort sagt, man anklager den for å skade det nasjonale arbeidet.

Burde de ikke på samme måte bebreide maskinene for å la naturkrefter utføre det som uten dem ville vært våre armers verk, og følgelig for å skade det menneskelige arbeidet?

Den utenlandske arbeideren, bedre plassert enn den franske arbeideren, er i forhold til denne en virkelig økonomisk maskin som knuser ham med sin konkurranse. På samme måte er en maskin som utfører en operasjon til lavere pris enn et visst antall armer, i forhold til disse armene en virkelig utenlandsk konkurrent som lammer dem med sin rivalisering.

Hvis det altså er formålstjenlig å verne det nasjonale arbeidet mot konkurransen fra det utenlandske arbeidet, er det ikke mindre formålstjenlig å verne det menneskelige arbeidet mot rivaliseringen fra det mekaniske arbeidet.

Derfor må enhver som slutter seg til vernesystemet, hvis han har litt logikk i hjernen, ikke stanse ved å forby utenlandske produkter: han må også forby produktene av skyttelen og plogen.

Og det er grunnen til at jeg langt foretrekker logikken hos de menn som, når de deklamerer mot invasjonen av eksotiske varer, i det minste har mot til også å deklamere mot overproduksjonen som skyldes menneskeåndens oppfinnerkraft.

Slik er herr de Saint-Chamans. «Et av de sterkeste argumentene», sier han, «mot handelsfriheten og den altfor utstrakte bruken av maskiner, er at mange arbeidere berøves arbeid, enten ved den utenlandske konkurransen som får fabrikkene til å falle, eller ved redskapene som tar menneskenes plass i verkstedene.» (Du système d’impôts, s. 438.)

Herr de Saint-Chamans har fullkomment sett analogien, la oss heller si identiteten, som finnes mellom importen og maskinene; det er derfor han forbyr begge deler; og det er sannelig en glede å ha med uforferdede argumentatorer å gjøre, som selv i villfarelsen driver et resonnement helt til ende.

Men se hvilken vanskelighet som venter dem!

Hvis det er sant, a priori, at oppfinnelsens og arbeidets områder bare kan utvide seg på bekostning av hverandre, er det i de landene der det finnes flest maskiner, i Lancashire for eksempel, at man må finne færrest arbeidere. Og hvis man tvert imot fastslår i praksis at maskinene og arbeidskraften eksisterer side om side i høyere grad hos rike folk enn hos de ville, må man nødvendigvis slutte at disse to kreftene ikke utelukker hverandre.

Jeg kan ikke forklare meg at et tenkende vesen kan finne noen ro stilt overfor dette dilemmaet:

Enten skader ikke menneskets oppfinnelser dets arbeid, slik de allmenne kjensgjerningene vitner om, siden det finnes mer av begge deler hos engelskmennene og franskmennene enn blant huronene og cherokeene, og i så fall har jeg tatt feil vei, selv om jeg verken vet hvor eller når jeg gikk meg vill. Jeg ville begå en forbrytelse mot menneskeheten om jeg innførte min villfarelse i mitt lands lovgivning.

Eller så begrenser åndens oppdagelser armenes arbeid, slik de enkelte kjensgjerningene synes å antyde, siden jeg hver dag ser en maskin tre i stedet for tjue, for hundre arbeidere, og da er jeg tvunget til å fastslå en åpenbar, evig, uhelbredelig motsetning mellom menneskets åndelige kraft og dets fysiske kraft; mellom dets framskritt og dets velferd, og jeg kan ikke la være å si at menneskets skaper burde ha gitt det fornuft eller armer, moralsk kraft eller rå kraft, men at han har drevet gjøn med det ved å gi det på én gang evner som ødelegger hverandre.

Vanskeligheten er påtrengende. Og vet dere hvordan man kommer seg ut av den? Med dette besynderlige fyndordet:

I samfunnsøkonomien finnes det ikke noe absolutt prinsipp.

På forståelig og vanlig språk betyr det:

«Jeg vet ikke hvor det sanne og det falske er; jeg aner ikke hva som utgjør det allmenne gode eller onde. Jeg bryr meg ikke om det. Den umiddelbare virkningen av hvert tiltak på min personlige velferd, det er den eneste loven jeg går med på å anerkjenne.»

Det finnes ingen prinsipper! men det er som om dere sa: Det finnes ingen kjensgjerninger; for prinsippene er bare formler som sammenfatter en hel rekke vel fastslåtte kjensgjerninger.

Maskinene, importen har visselig virkninger. Disse virkningene er gode eller dårlige. Man kan ha ulike meninger om det. Men uansett hvilken man velger, lar den seg formulere i ett av disse to prinsippene: Maskinene er et gode; eller: Maskinene er et onde. Importen er gunstig; eller: Importen er skadelig. Men å si: Det finnes ingen prinsipper, det er visselig det laveste trinn av fornedrelse menneskeånden kan synke ned til, og jeg tilstår at jeg rødmer for mitt land når jeg hører et så uhyrlig kjetteri uttalt framfor de franske kamrene, med deres samtykke, det vil si framfor og med samtykke fra eliten blant våre medborgere; og det for å rettferdiggjøre at man pålegger oss lover i fullkommen uvitenhet om saken.

Men når alt kommer til alt, vil man si meg, så ødelegg sofismen. Bevis at maskinene ikke skader det menneskelige arbeidet, og heller ikke importen det nasjonale arbeidet.

I et verk av denne typen kan slike bevisføringer ikke bli særlig fullstendige. Mitt mål er mer å stille opp vanskelighetene enn å løse dem, og å vekke ettertanken enn å tilfredsstille den. Ånden har aldri noen vel ervervet overbevisning annet enn den som den skylder sitt eget arbeid. Jeg skal likevel forsøke å sette den på sporet.

Det som narrer motstanderne av importen og maskinene, er at de bedømmer dem etter deres umiddelbare og forbigående virkninger, i stedet for å gå helt fram til de allmenne og endelige følgene.

Den nærmeste virkningen av en sinnrik maskin er å gjøre en viss mengde arbeidskraft overflødig for et gitt resultat. Men der stanser ikke dens virkning. Nettopp fordi dette gitte resultatet oppnås med mindre anstrengelse, leveres det til publikum til lavere pris; og summen av besparelsene som alle kjøperne slik oppnår, tjener dem til å skaffe seg andre tilfredsstillelser, det vil si til å oppmuntre arbeidskraften i sin alminnelighet, nøyaktig med den mengden som er trukket fra den spesielle arbeidskraften i den nylig forbedrede næringen. Slik at arbeidsnivået ikke har sunket, selv om nivået av tilfredsstillelser har steget.

La oss gjøre denne helheten av virkninger håndgripelig med et eksempel.

Jeg antar at det i Frankrike forbrukes ti millioner hatter à 15 franc; det gir hattemakernæringen en næring på 150 millioner. En maskin blir oppfunnet som gjør det mulig å levere hattene til 10 franc. Næringen for denne industrien er redusert til 100 millioner, forutsatt at forbruket ikke øker. Men de andre 50 millionene er ikke av den grunn trukket fra det menneskelige arbeidet. Spart av hattekjøperne vil de tjene dem til å dekke andre behov, og følgelig til å lønne næringslivet som helhet tilsvarende. Med disse 5 francene i besparelse vil Jean kjøpe et par sko, Jacques en bok, Jérôme et møbel, og så videre. Det menneskelige arbeidet, sett under ett, vil altså fortsatt bli oppmuntret opp til 150 millioner; men denne summen vil gi like mange hatter som før, pluss alle tilfredsstillelsene som svarer til de 50 millionene maskinen har spart. Disse tilfredsstillelsene er nettoproduktet Frankrike har hentet ut av oppfinnelsen. Det er en gratis gave, en tributt som menneskets geni har pålagt naturen. Vi nekter ikke for at en viss mengde arbeid i løpet av omstillingen vil ha blitt flyttet; men vi kan ikke gå med på at den vil ha blitt ødelagt eller endog minsket.

Det samme gjelder importen. La oss ta opp igjen antakelsen.

Frankrike framstilte ti millioner hatter med en kostpris på 15 franc. Utlandet invaderer markedet vårt ved å levere oss hattene til 10 franc. Jeg sier at det nasjonale arbeidet ikke på noen måte vil bli minsket av det.

For det må produsere opp til 100 millioner for å betale 10 millioner hatter à 10 franc.

Og dessuten vil hver kjøper sitte igjen med 5 franc i besparelse per hatt, eller til sammen 50 millioner, som vil betale for andre nytelser, det vil si annet arbeid.

Altså vil arbeidsmengden forbli hva den var, og de ekstra nytelsene, representert ved 50 millioner i besparelse på hattene, vil utgjøre nettofortjenesten av importen eller handelsfriheten.

Og man må ikke forsøke å skremme oss med bildet av de lidelsene som i denne antakelsen ville følge med flyttingen av arbeidet.

For hvis forbudet aldri hadde eksistert, ville arbeidet ha ordnet seg av seg selv etter byttets lov, og ingen flytting ville ha funnet sted.

Hvis forbudet derimot har ført til en kunstig og uproduktiv ordning av arbeidet, er det forbudet og ikke friheten som er ansvarlig for den uunngåelige flyttingen i overgangen fra det onde til det gode.

Med mindre man påstår at fordi et misbruk ikke kan avskaffes uten å gå ut over dem som drar nytte av det, er det nok at det finnes et øyeblikk for at det skal måtte vare evig.