Innledning

I samfunnsøkonomien er det mye å lære og lite å gjøre.

I denne lille boken har jeg forsøkt å gjendrive noen av argumentene som settes opp mot frigjøringen av handelen.

Det er ikke en kamp jeg innleder mot proteksjonistene. Det er et prinsipp jeg forsøker å få inn i hodet på oppriktige mennesker som nøler fordi de tviler.

Jeg er ikke blant dem som sier: Vernet hviler på interesser. Jeg tror det hviler på villfarelser, eller, om man vil, på ufullstendige sannheter. Altfor mange frykter friheten til at denne frykten ikke skulle være oppriktig.

Det er å sette pretensjonene høyt, men jeg skulle ønske, det innrømmer jeg, at dette lille skriftet ble noe i retning av en håndbok for dem som er kalt til å dømme mellom de to prinsippene. Når man ikke gjennom lang tid har gjort seg fortrolig med frihetens lære, kommer vernets sofismer stadig tilbake i sinnet i den ene eller den andre formen. For å fri seg fra dem trengs det hver gang et langt analysearbeid, og det arbeidet har ikke alle tid til å gjøre; lovgiverne mindre enn noen. Derfor har jeg forsøkt å levere det ferdig.

Men, vil man si, er da frihetens velgjerninger så skjulte at de bare viser seg for økonomer av fag?

Ja, det innrømmer vi: våre motstandere i debatten har en påfallende fordel over oss. De kan på noen få ord legge fram en ufullstendig sannhet; og for å vise at den er ufullstendig, trenger vi lange og tørre utredninger.

Det ligger i sakens natur. Vernet samler på ett bestemt punkt det gode det gjør, og fordeler ut over massen det onde det påfører. Det ene er synlig for det ytre øyet, det andre lar seg bare oppdage av åndens øye. For friheten er det nøyaktig omvendt.

Slik er det med nesten alle økonomiske spørsmål.

Si: Her er en maskin som har satt tretti arbeidere på gaten;

Eller: Her er en ødeland som oppmuntrer alle næringer;

Eller: Erobringen av Alger har fordoblet handelen i Marseille;

Eller endelig: Statsbudsjettet sikrer livsgrunnlaget for hundre tusen familier;

Da vil alle forstå dere; påstandene deres er klare, enkle og sanne i seg selv. Utled disse prinsippene av dem:

Maskiner er et onde;

Luksus, erobringer og tunge skatter er et gode;

Og teorien deres vil ha desto større framgang jo mer dere kan underbygge den med ugjendrivelige fakta.

Men vi, vi kan ikke nøye oss med en årsak og dens nærmeste virkning. Vi vet at denne virkningen selv blir årsak i sin tur. For å bedømme et tiltak må vi derfor følge det gjennom kjeden av resultater, helt til den endelige virkningen. Og siden det store ordet må sies: vi er henvist til å resonnere.

Men straks blir vi overfalt av dette ropet: Dere er teoretikere, metafysikere, ideologer, utopister, prinsippryttere, og alle publikums fordommer vender seg mot oss.

Hva skal man da gjøre? Påkalle leserens tålmodighet og gode vilje, og legge i våre slutninger, om vi makter det, en så skarp klarhet at det sanne og det falske står nakne, slik at seieren én gang for alle blir restriksjonens eller frihetens.

Jeg har her en vesentlig bemerkning å gjøre.

Noen utdrag av denne lille boken har stått i Journal des Économistes.

I en for øvrig svært velvillig kritikk som herr vicomte de Romanet har offentliggjort (se Moniteur industriel for 15. og 18. mai 1845), går han ut fra at jeg krever tollvesenet avskaffet. Herr de Romanet tar feil. Jeg krever vernesystemet avskaffet. Vi nekter ikke regjeringen skatter; men vi skulle ønske, om det er mulig, å få de styrte fra å beskatte hverandre. Napoleon sa: «Tollen skal ikke være et skatteredskap, men et middel til å verne industrien.» Vi hevder det motsatte, og sier: Tollen skal ikke i arbeidernes hender være et redskap for gjensidig plyndring, men den kan være en skattemaskin like god som noen annen. Vi er så langt fra, eller, for bare å binde meg selv i striden, jeg er så langt fra å kreve tollvesenet avskaffet, at jeg ser i det framtidens redningsanker for våre finanser. Jeg tror det kan skaffe statskassen enorme inntekter, og, om jeg skal si alt jeg mener: med den treghet de sunne økonomiske lærene brer seg med, og den fart budsjettet vårt vokser med, setter jeg for handelsreformens del større lit til statskassens nød enn til kraften i en opplyst opinion.

Men hva, vil man si meg, konkluderer De med til slutt?

Jeg trenger ikke konkludere. Jeg bekjemper sofismer, det er alt.

Men, fortsetter man, det er ikke nok å rive ned, man må bygge opp. Jeg mener at å rive ned en villfarelse er å bygge opp den motsatte sannheten.

Når det er sagt, har jeg ingen motvilje mot å si hva jeg ønsker. Jeg skulle ønske at opinionen ble ledet til å godta en tollov omtrent slik:

Nødvendighetsvarer betaler en verditoll på … 5 %

Bekvemmelighetsvarer … 10 %

Luksusvarer … 15 eller 20 %

Også disse skillene er hentet fra en tankerekke som er den egentlige samfunnsøkonomien helt fremmed, og jeg er langt fra å tro at de er så nyttige og så rettferdige som man vanligvis antar. Men det ligger utenfor mitt emne.