Det finnes ingen absolutte prinsipper
Når spørsmålet om frihandel eller forbud blir ubehagelig, redder man seg med at det ikke finnes absolutte prinsipper. Bastiat viser at aksiomet smiler til latskapen og tjener ærgjerrigheten, og peker på Paris: en million mennesker forsynes hver dag av ett absolutt prinsipp, friheten i transaksjonene, uten at noen minister styrer det. Hvorfor skulle det samme prinsippet stanse ved grensen?
Man kan ikke undre seg nok over hvor lett menneskene finner seg i å være uvitende om det som det er viktigst for dem å vite, og man kan være sikker på at de har bestemt seg for å sovne inn i sin uvitenhet, når de først er kommet dit at de forkynner dette aksiomet: Det finnes ingen absolutte prinsipper.
De trer inn i lovgivningens sal. Der dreier det seg om å avgjøre om loven skal forby eller frigi det internasjonale varebyttet.
En deputert reiser seg og sier:
Hvis De tolererer dette varebyttet, vil utlandet oversvømme Dem med sine produkter, engelskmannen med tøyer, belgieren med kull, spanieren med ull, italieneren med silke, sveitseren med fe, svensken med jern, prøysseren med hvete, slik at ingen industri lenger vil være mulig hos oss.
En annen svarer:
Hvis De forbyr dette varebyttet, vil de mangfoldige godene som naturen har øst ut over hvert klima, for Dem være som om de ikke fantes. De vil ikke få del i engelskmennenes mekaniske dyktighet, i rikdommen i de belgiske gruvene, i fruktbarheten i den polske jorden, i frodigheten på de sveitsiske beitemarkene, i det billige spanske arbeidet, i varmen i det italienske klimaet, og De vil måtte avkreve en gjenstridig produksjon det som De gjennom byttet ville ha fått fra en lettvint produksjon.
Sikkert nok tar en av disse deputerte feil. Men hvem av dem? Det er likevel verdt å forvisse seg om det, for det dreier seg ikke bare om meninger. De står overfor to veier, De må velge, og den ene fører nødvendigvis til elendigheten.
For å komme ut av forlegenheten sier man: Det finnes slett ingen absolutte prinsipper.
Dette aksiomet, som er så på moten i våre dager, må, foruten at det smiler til latskapen, også passe ærgjerrigheten.
Hvis forbudsteorien skulle få overtaket, eller hvis frihetens lære skulle seire, ville en ganske liten lov utgjøre hele vår økonomiske lovbok. I det første tilfellet ville den lyde: alt bytte utad er forbudt; i det andre: alt bytte med utlandet er fritt, og mange store personer ville miste noe av sin betydning.
Men hvis byttet ikke har en natur som er dets egen, hvis det ikke styres av noen naturlov, hvis det er lunefullt nyttig eller skadelig, hvis det ikke finner sin spore i det gode det gjør, sin grense i det gode det slutter å gjøre, hvis virkningene av det ikke kan bedømmes av dem som utfører det; kort sagt, hvis det ikke finnes absolutte prinsipper, å! da må man avveie, balansere, regulere transaksjonene, man må utjevne arbeidsvilkårene, lete etter fortjenestenivået, en kolossal oppgave, vel egnet til å gi dem som påtar seg den, store gasjer og stor innflytelse.
Da jeg kom inn i Paris, som jeg er kommet for å besøke, sa jeg til meg selv: Her er det en million mennesker som alle ville dø i løpet av få dager hvis ikke forsyninger av alle slag strømmet inn mot denne veldige hovedstaden. Fantasien skremmes når den vil gjøre seg opp en mening om den umåtelige mengden av ting som i morgen må komme inn gjennom tollbommene, om ikke innbyggernes liv skal slukne i krampetrekningene av hungersnød, opptøyer og plyndring. Og likevel sover alle i dette øyeblikk uten at deres fredelige søvn et eneste øyeblikk forstyrres av tanken på et så fryktelig perspektiv. På den annen side har åtti departementer i dag arbeidet, uten å samrå seg, uten å avtale noe, med å forsyne Paris. Hvordan bringer hver dag det som trengs, ikke mer, ikke mindre, til dette gigantiske markedet? Hva er så den sinnrike og hemmelige makten som styrer den forbløffende regelmessigheten i så innviklede bevegelser, en regelmessighet som enhver har en så sorgløs tro på, enda velferd og liv står på spill? Denne makten er et absolutt prinsipp, prinsippet om frihet i transaksjonene. Vi har tro på dette indre lyset som Forsynet har lagt i hjertet til alle mennesker, og som det har betrodd bevaringen og den ubegrensede forbedringen av vår art, interessen, siden vi må kalle den ved sitt navn, så virksom, så årvåken, så forutseende når den er fri i sin virksomhet. Hvor ville dere stå, Paris’ innbyggere, om en minister fant på å erstatte denne makten med sitt eget genis kombinasjoner, hvor overlegent man enn antar det å være? om han tok seg fore å underlegge dette vidunderlige maskineriet sin øverste ledelse, å samle alle dets drivfjærer i sine hender, å avgjøre av hvem, hvor, hvordan, på hvilke vilkår hver ting skal produseres, transporteres, byttes og forbrukes? Å! enda det finnes mye lidelse innenfor deres murer, enda elendigheten, fortvilelsen og kanskje sulten der får flere tårer til å flyte enn deres brennende nestekjærlighet kan tørke, er det sannsynlig, det er sikkert, jeg våger å si det, at regjeringens vilkårlige inngripen ville mangfoldiggjøre disse lidelsene i det uendelige og bre ut over dere alle de onder som bare rammer et lite antall av deres medborgere.
Nå vel! denne troen vi alle har på et prinsipp når det gjelder våre innenlandske transaksjoner, hvorfor skulle vi ikke ha den på det samme prinsippet anvendt på våre internasjonale transaksjoner, som sikkert er færre, mindre ømtålige og mindre innviklede? Og hvis det ikke er nødvendig at prefekturet i Paris regulerer våre næringer, avveier våre sjanser, våre fortjenester og våre tap, bekymrer seg for at myntene skal ta slutt, utjevner vilkårene for vårt arbeid i innenrikshandelen, hvorfor er det da nødvendig at tollvesenet, ved å gå ut over sitt fiskale oppdrag, gjør krav på å utøve en vernende virksomhet over vår utenrikshandel?