Hindring, årsak
Hver produsent lever av å bekjempe én bestemt hindring (legen av sykdom, rederen av avstand) og kommer derfor til å se hindringen som kilden til sin rikdom. Bastiat viser hvordan teoretikere og statsmenn bygger tollvern og maskinforbud på denne forvekslingen, og hvorfor arbeidet aldri blir stående uten noe å gjøre.
Hindringen tatt for årsaken, knappheten tatt for overfloden, det er den samme sofismen sett fra en annen side. Det er nyttig å studere den fra alle kanter.
Mennesket er fra først av blottet for alt.
Mellom dets nød og tilfredsstillelsen av dets behov finnes det en mengde hindringer som arbeidet har til formål å overvinne. Det er interessant å undersøke hvordan og hvorfor nettopp disse hindringene for dets velferd i dets øyne er blitt årsaken til dets velferd.
Jeg trenger å forflytte meg hundre mil. Men mellom avreisestedet og bestemmelsesstedet skyter det seg inn fjell, elver, myrer, ugjennomtrengelige skoger, ugjerningsmenn, kort sagt hindringer; og for å overvinne disse hindringene må jeg legge ned mye strev, eller, hva som kommer ut på ett, må andre legge ned mye strev og la meg betale prisen for det. Det er klart at jeg i så måte ville ha vært bedre stilt om disse hindringene ikke hadde fantes.
For å komme gjennom livet og tilbakelegge den lange rekken av dager som skiller vuggen fra graven, trenger mennesket å ta til seg en veldig mengde næring, å sikre seg mot årstidenes uvær, å verge seg mot eller helbredes for en mengde onder. Sult, tørst, sykdom, hete og kulde er like mange hindringer strødd ut på dets vei. I isolert tilstand måtte det bekjempe dem alle ved jakt, fiske, jorddyrking, spinning, veving og bygging, og det er klart at det ville være bedre for det om disse hindringene bare fantes i mindre grad eller slett ikke fantes. I samfunnet går det ikke personlig løs på hver enkelt av disse hindringene, men andre gjør det for det; og til gjengjeld fjerner det en av de hindringene som omgir dets medmennesker.
Det er videre klart at når man betrakter tingene under ett, ville det være bedre for menneskene som helhet, eller for samfunnet, om hindringene var så svake og så få som mulig.
Men gransker man de sosiale fenomenene i detalj, og menneskenes følelser slik byttet har endret dem, ser man snart hvordan de er kommet til å forveksle behovene med rikdommen og hindringen med årsaken.
Oppdelingen av syslene, som er et resultat av evnen til å bytte, gjør at hvert menneske, i stedet for å kjempe for egen regning mot alle hindringene som omgir det, bare bekjemper én; og det bekjemper den ikke for seg selv, men til gagn for sine medmennesker, som i sin tur gjør det den samme tjenesten.
Nå følger det av dette at dette mennesket ser den umiddelbare årsaken til sin rikdom i den hindringen det har gjort til sitt yrke å bekjempe for andres regning. Jo større, alvorligere og sterkere følt denne hindringen er, desto mer villige er dets medmennesker til å lønne det for å ha overvunnet den, det vil si til å rydde av veien, til dets fordel, de hindringene som plager det.
En lege, for eksempel, steller ikke med å bake sitt brød, lage sine instrumenter, veve eller sy sine klær. Andre gjør det for ham, og til gjengjeld bekjemper han sykdommene som rammer pasientene hans. Jo flere, jo heftigere og jo hyppigere disse sykdommene er, desto mer går man med på, ja desto mer tvinges man til og med til å arbeide til hans personlige nytte. Fra hans synspunkt er sykdommen, det vil si en allmenn hindring for menneskenes velferd, en årsak til individuell velferd. Alle produsenter gjør, for sitt vedkommende, det samme resonnementet. Rederen henter sin fortjeneste fra den hindringen som kalles avstand; jordbrukeren fra den som kalles sult; tøyfabrikanten fra den som kalles kulde; læreren lever av uvitenheten, edelstensliperen av forfengeligheten, sakføreren av griskheten, notaren av den mulige onde tro, slik legen lever av menneskenes sykdommer. Det er altså helt sant at hvert yrke har en umiddelbar interesse i at den særlige hindringen som er gjenstand for dets anstrengelser, består, ja til og med vokser.
Når teoretikerne ser dette, kommer de og grunnlegger et system på disse individuelle følelsene, og sier: Behovet, det er rikdommen; arbeidet, det er rikdommen; hindringen for velferden, det er velferden. Å mangfoldiggjøre hindringene er å gi næringslivet føde.
Så kommer statsmennene til. De rår over den offentlige makt; og hva er mer naturlig enn å la den tjene til å utvikle og utbre hindringene, siden det jo er det samme som å utvikle og utbre rikdommen? De sier for eksempel: Hvis vi hindrer jernet i å komme fra de stedene der det finnes i overflod, skaper vi hos oss en hindring for å skaffe seg det. Denne hindringen, sterkt følt, vil få folk til å betale for å bli befridd fra den. Et visst antall av våre medborgere vil legge seg etter å bekjempe den, og denne hindringen vil gjøre dem rike. Jo større den er, jo sjeldnere, jo mer utilgjengelig, jo vanskeligere å frakte og jo lengre fra forbrukssentrene malmen er, desto flere armer vil denne industrien, i alle sine forgreninger, sysselsette. La oss derfor stenge det utenlandske jernet ute; la oss skape hindringen, for å skape arbeidet som bekjemper den.
Det samme resonnementet vil føre til at man forbyr maskinene.
Her, vil man si, er det mennesker som trenger å lagre vinen sin. Det er en hindring; og her er andre mennesker som arbeider med å rydde den av veien ved å lage tønner. Det er altså et hell at hindringen finnes, siden den gir næring til en del av det nasjonale arbeidet og gjør et visst antall av våre medborgere rike. Men så kommer det en sinnrik maskin som feller eiken, hugger den til, deler den opp i en mengde staver, setter dem sammen og gjør dem til vinfat. Hindringen er sterkt minsket, og med den tønnemakernes velstand. La oss opprettholde begge deler ved en lov. La oss forby maskinen.
For å trenge til bunns i denne sofismen er det nok å si seg selv at det menneskelige arbeidet ikke er et mål, men et middel. Det blir aldri stående uten beskjeftigelse. Mangler det én hindring, går det løs på en annen, og menneskeheten blir befridd fra to hindringer med den samme mengden arbeid som før bare fjernet én. — Skulle tønnemakernes arbeid noen gang bli unyttig, ville det ta en annen retning. — Men hva, spør man, skulle det da lønnes med? Nettopp med det som lønner det i dag; for når en mengde arbeid blir ledig ved at en hindring faller bort, blir en tilsvarende mengde lønn også ledig. — For å si at det menneskelige arbeidet til slutt vil mangle beskjeftigelse, måtte man bevise at menneskeheten vil slutte å støte på hindringer. — Da ville arbeidet ikke bare være umulig, det ville være overflødig. Vi ville ikke lenger ha noe å gjøre, fordi vi ville være allmektige, og det ville være nok for oss å uttale et fiat for at alle våre behov og alle våre ønsker skulle bli tilfredsstilt.