Hever vernet lønningene?

En ateist skjelte ut religionen, prestene, Gud. «Fortsetter De slik,» sa en av de tilstedeværende, selv lite rettroende, «kommer De til å omvende meg.»

Slik er det også når man hører våre skjeggløse skriblere, romanforfattere, reformatorer og føljetongskribenter, duftende av ambra og moskus, mette av is og champagne, som klemmer Ganneron-, Nord- og Mackenzie-papirene i lommeboken, eller lar tiradene sine mot århundrets egoisme og individualisme dekke med gull; når man hører dem, sier jeg, deklamere mot hardheten i våre institusjoner, sukke over lønnsarbeidet og proletariatet; når man ser dem løfte rørte øyne mot himmelen ved synet av de arbeidende klassers elendighet, en elendighet de aldri oppsøkte uten for å lage innbringende malerier av den, da fristes man til å si til dem: Fortsetter dere slik, kommer dere til å gjøre meg likegyldig til arbeidernes skjebne.

Å, affektasjonen! affektasjonen! det er tidens kvalmende sykdom! Arbeidere, har en alvorlig mann, en oppriktig menneskevenn, lagt fram bildet av deres nød, har boken hans gjort inntrykk, så kaster straks reformatorenes pøbelflokk entrehaken sin i dette byttet. Man vender det, man snur det, man utnytter det, man overdriver det, man presser det til det blir vemmelig, til det blir latterlig. Som eneste botemiddel kaster man de store ordene til dere: organisasjon, assosiasjon; man smigrer dere, man smisker for dere, og snart vil det gå med arbeiderne som med slavene: alvorlige menn vil skamme seg over å ta opp deres sak offentlig, for hvordan skal man få inn noen fornuftige tanker midt i disse flaue deklamasjonene?

Men langt fra oss være denne feige likegyldigheten, som affektasjonen som framkaller den, ikke kunne rettferdiggjøre!

Arbeidere, deres stilling er besynderlig! Man plyndrer dere, som jeg straks skal bevise… Men nei, jeg tar ordet tilbake; la oss bannlyse fra språket vårt ethvert uttrykk som er voldsomt og kanskje falskt, i den forstand at plyndringen, innhyllet i sofismene som tilslører den, må man tro, utøves mot plyndrerens vilje og med den plyndredes samtykke. Men når alt kommer til alt, berøver man dere den rettferdige lønnen for arbeidet deres, og ingen bryr seg om å skaffe dere rettferdighet. Å, om det til deres trøst bare trengtes høylytte appeller til menneskekjærligheten, til den maktesløse veldedigheten, til den nedverdigende almissen, om det var nok med de store ordene organisasjon, kommunisme, falanster, så spares dere ikke for dem. Men rettferdighet, ganske enkelt rettferdighet, det tenker ingen på å gi dere. Og likevel, ville det ikke være rettferdig at når dere etter en lang arbeidsdag har mottatt den beskjedne lønnen deres, så kunne dere bytte den mot den største sum av tilfredsstillelser dere frivillig kan oppnå fra et hvilket som helst menneske på jordens overflate?

En dag skal jeg kanskje også snakke med dere om assosiasjon, om organisasjon, og da skal vi se hva dere har å vente av disse hjernespinnene som dere lar dere forville av, ut på en falsk leting.

I mellomtiden, la oss undersøke om man ikke gjør dere urett ved å tildele dere ved lov de personene dere har lov til å kjøpe det nødvendige av: brødet, kjøttet, lerretet, kledet, og, så å si, den kunstige prisen dere må betale for det.

Er det sant at vernet, som, det innrømmes, får dere til å betale dyrt for alle ting og skader dere i så måte, hever lønningene deres tilsvarende?

Hva avhenger lønnsnivået av?

En av deres egne har sagt det kraftfullt: Når to arbeidere løper etter én mester, synker lønningene; de stiger når to mestre løper etter én arbeider.

Tillat meg, for å gjøre det kort, å bruke denne mer vitenskapelige og kanskje mindre klare setningen: «Lønnsnivået avhenger av forholdet mellom tilbud og etterspørsel etter arbeid.»

Nå, hva avhenger tilbudet av arbeidskraft av?

Av hvor mange det finnes på markedet; og over dette første leddet har vernet ingen makt.

Hva avhenger etterspørselen etter arbeidskraft av?

Av den disponible nasjonale kapitalen. Men loven som sier: «Man skal ikke lenger ta imot det og det produktet utenfra; man skal lage det innenlands,» øker den denne kapitalen? Ikke det minste. Den trekker den ut av én bane for å skyve den inn i en annen, men den øker den ikke med en eneste skilling. Altså øker den ikke etterspørselen etter arbeidskraft.

Man viser stolt fram den og den fabrikken. — Er den grunnlagt og holdes den i gang med kapital som har falt ned fra månen? Nei, den måtte tas fra enten jordbruket, skipsfarten eller vinnæringen. — Og det er derfor, om det siden vernetollsatsenes herredømme begynte, er flere arbeidere i gangene i gruvene våre og i forstedene til fabrikkbyene våre, så er det færre sjøfolk i havnene våre, færre plogmenn og vinbønder på åkrene og i liene våre.

Jeg kunne utbre meg lenge om dette temaet. Jeg vil heller prøve å få dere til å forstå tanken min med et eksempel.

En bonde hadde et jordstykke på tjue arpent, som han drev med en kapital på 10 000 franc. Han delte eiendommen sin i fire deler og innførte følgende vekselbruk: 1) mais; 2) hvete; 3) kløver; 4) rug. Han og familien trengte bare en ganske beskjeden del av kornet, kjøttet og melkeproduktene gården ga, og han solgte overskuddet for å kjøpe olje, lin, vin osv. — Hele kapitalen hans ble hvert år fordelt som lønn, dagslønn og oppgjør av regninger til arbeiderne i nabolaget. Denne kapitalen kom tilbake gjennom salgene, og den vokste til og med fra år til år; og vår bonde, som godt visste at en kapital ikke gir noe før den settes i arbeid, lot arbeiderklassen nyte godt av disse årlige overskuddene, som han brukte på gjerder, nydyrking, forbedringer av jordbruksredskapene og av gårdsbygningene. Han plasserte til og med noen reserver hos bankieren i nærmeste by, men denne lot dem ikke ligge uvirksomme i pengeskapet sitt; han lånte dem ut til redere, til entreprenører for nyttige arbeider, slik at de alltid endte opp som lønninger.

Men så døde bonden, og straks han var herre over arven, sa sønnen til seg selv: Det må innrømmes at min far har vært en narr hele sitt liv. Han kjøpte olje og betalte dermed tributt til Provence, enda jorden vår til nød kan få oliventrær til å vegetere. Han kjøpte vin, lin, appelsiner, og betalte tributt til Bretagne, til Médoc, til Hyères-øyene, enda vinranken, hampen og appelsintreet så noenlunde kan gi noen produkter hos oss. Han betalte tributt til mølleren, til veveren, når tjenestefolkene våre godt kan veve linet vårt og knuse hveten vår mellom to steiner. — Han ruinerte seg, og dessuten lot han fremmede tjene de lønningene det ville vært så lett for ham å spre rundt seg.

Styrket av dette resonnementet endret vår tankeløse arving vekselbruket på eiendommen. Han delte den i tjue teiger. På den ene dyrket man oliventrær, på den andre morbærtrær, på den tredje lin, på den fjerde vinranker, på den femte hvete osv., osv. Slik lyktes det ham å forsyne familien sin med alle ting og å gjøre seg uavhengig. Han tok ikke lenger noe ut av det allmenne omløpet; riktignok tilførte han det heller ikke noe. Ble han rikere av det? Nei; for jorden egnet seg ikke til vindyrking; klimaet sto i veien for at oliventrærne skulle lykkes, og når alt kom til alt, var familien dårligere forsynt med alle disse tingene enn på den tiden da faren skaffet dem ved bytte.

Hva arbeiderne angår, ble det ikke mer arbeid for dem enn før. Det var riktignok fem ganger så mange teiger å dyrke, men de var fem ganger så små; man laget olje, men man dyrket mindre hvete; man kjøpte ikke lenger lin, men man solgte heller ikke lenger rug. Dessuten kunne gårdbrukeren ikke bruke mer på lønninger enn kapitalen sin; og kapitalen hans, langt fra å øke ved den nye fordelingen av jorden, minket uavlatelig. En stor del ble bundet i bygninger og talløse redskaper, uunnværlige for den som vil ta fatt på alt. Resultatet ble at tilbudet av arbeidskraft forble det samme, men midlene til å betale den sank, og det måtte nødvendigvis bli lønnsnedgang.

Dette er bildet av det som skjer hos en nasjon som isolerer seg gjennom forbudssystemet. Den mangfoldiggjør antallet næringer sine, det vet jeg; men den minsker betydningen av dem; den gir seg selv, så å si, et mer innviklet industrielt vekselbruk, men ikke et mer fruktbart, tvert imot, siden den samme kapitalen og den samme arbeidskraften der må gi seg i kast med flere naturlige vanskeligheter. Dens faste kapital sluker en større del av dens sirkulerende kapital, det vil si en større del av det fondet som er bestemt til lønninger. Det som blir igjen kan forgrene seg så mye det vil, det øker ikke massen av det. Det er som vannet i en dam man tror man har gjort rikeligere fordi det, fordelt på en mengde reservoarer, berører jorden på flere punkter og vender en større overflate mot solen; og man merker ikke at det er nettopp derfor det suges opp, fordamper og går tapt.

Gitt kapitalen og arbeidskraften skaper de en masse produkter som er desto mindre jo flere hindringer de møter. Det er ikke tvil om at når de internasjonale skrankene i hvert land tvinger denne kapitalen og denne arbeidskraften til å overvinne flere vanskeligheter av klima og temperatur, så er det samlede resultatet færre produkter skapt, eller, hva som kommer ut på ett, færre tilfredsstillelser vunnet for menneskeheten. Nå, hvis det er en allmenn nedgang i tilfredsstillelser, hvordan skulle da deres del, arbeidere, bli større? Skulle altså de rike, de som lager loven, ha ordnet tingene slik at de ikke bare bærer sin forholdsmessige andel av den samlede nedgangen, men at deres allerede reduserte del i tillegg reduseres med alt det som, sier de, legges til deres? Er det mulig? er det troverdig? Å, det er en mistenkelig gavmildhet, og dere ville gjøre klokt i å avvise den.