Handelsbalansen

Våre motstandere har lagt seg til en taktikk som ikke kan annet enn å sette oss i forlegenhet. Legger vi fram vår lære? De godtar den så ærbødig som mulig. Angriper vi deres prinsipp? De oppgir det med verdens beste vilje; de ber bare om én ting, nemlig at vår lære, som de holder for sann, blir forvist til bøkene, og at deres prinsipp, som de erkjenner er feilaktig, får råde i forretningslivets praksis. Overlat dem håndteringen av tollsatsene, og de vil ikke bestride dere teoriens område.

«Visselig», sa herr Gauthier de Rumilly nylig, «er det ingen av oss som vil gjenopplive de gamle teoriene om handelsbalansen.» — Utmerket; men, herr Gauthier, det er ikke nok å gi villfarelsen en ørefik i forbifarten: man måtte også la være å resonnere, umiddelbart etterpå og i to timer i strekk, som om denne villfarelsen var en sannhet.

Snakk heller til meg om herr Lestiboudois. Der har vi en konsekvent tenker, en logisk argumentator. Det finnes ingenting i hans konklusjoner som ikke ligger i hans premisser: han krever ingenting av praksis som han ikke begrunner med en teori. Prinsippet hans kan være falskt, det er det som er spørsmålet. Men han har i det minste et prinsipp. Han tror, han forkynner høyt, at hvis Frankrike gir ti for å få femten, så taper det fem, og det er helt naturlig at han lager lover i samsvar med det.

«Det viktige», sier han, «er at importtallet uavlatelig stiger og overskrider eksporttallet, det vil si at Frankrike hvert år kjøper flere utenlandske produkter og selger færre nasjonale produkter. Tallene vitner om det. Hva ser vi? I 1842 ser vi importen overstige eksporten med 200 millioner. Disse kjensgjerningene synes meg å bevise, på det klareste, at det nasjonale arbeidet ikke er tilstrekkelig vernet, at vi overlater forsyningen vår til det utenlandske arbeidet, at konkurransen fra våre rivaler undertrykker vår industri. Den nåværende loven synes meg å være en stadfestelse av dette faktum: at det ikke er sant, slik økonomene har erklært, at man, når man kjøper, nødvendigvis selger en tilsvarende del varer. Det er åpenbart at man kan kjøpe, ikke med sine vanlige produkter, ikke med sin inntekt, ikke med fruktene av det varige arbeidet, men med sin kapital, med de oppsamlede, oppsparte produktene, dem som tjener til gjenproduksjonen, det vil si at man kan bruke opp, forøde utbyttet av tidligere sparing, at man kan bli fattigere, at man kan gå sin undergang i møte, at man kan fortære hele den nasjonale kapitalen. Det er nettopp det vi gjør. Hvert år gir vi 200 millioner til utlandet.»

Nå vel, der har vi en mann man kan bli enig med. Det er ikke noe hykleri i dette språket. Handelsbalansen vedkjennes der rett ut. Frankrike importerer 200 millioner mer enn det eksporterer. Altså taper Frankrike 200 millioner i året. — Og botemiddelet? Det er å hindre importen. Konklusjonen er uangripelig.

Det er altså herr Lestiboudois vi skal gå løs på, for hvordan skulle man kjempe mot herr Gauthier? Sier dere til ham: Handelsbalansen er en villfarelse, svarer han: Det er det jeg hevdet i innledningen min. Roper dere til ham: Men handelsbalansen er en sannhet, sier han: Det er det jeg slo fast i konklusjonene mine.

Den økonomiske skolen vil nok klandre meg for å argumentere med herr Lestiboudois. Å bekjempe handelsbalansen, vil man si meg, er å kjempe mot en vindmølle.

Men pass på: handelsbalansen er verken så gammel, så syk eller så død som herr Gauthier gjerne vil ha det til; for hele Kammeret, herr Gauthier selv medregnet, har med sine stemmer sluttet seg til herr Lestiboudois’ teori.

For ikke å trette leseren skal jeg likevel ikke gå i dybden på denne teorien. Jeg nøyer meg med å sette den på kjensgjerningenes prøve.

Man anklager stadig våre prinsipper for bare å være gode i teorien. Men si meg, mine herrer, mener dere at kjøpmennenes regnskapsbøker er gode i praksis? Det synes meg at om det finnes noe i verden som har praktisk autoritet når det gjelder å fastslå tap og fortjeneste, så er det det kommersielle regnskapet. Alle jordens kjøpmenn har vel ikke i århundrer blitt enige om å føre bøkene sine slik at de viser dem fortjeneste som tap og tap som fortjeneste. Sannelig, jeg vil heller tro at herr Lestiboudois er en dårlig økonom.

Nå har en kjøpmann blant mine venner gjort to forretninger med høyst ulike resultater, og jeg ble nysgjerrig på å sammenligne kontorets regnskap i denne saken med tollvesenets, slik det tolkes av herr Lestiboudois med tilslutning fra våre seks hundre lovgivere.

Herr T… sendte fra Le Havre et skip til De forente stater, lastet med franske varer, hovedsakelig av det slaget som kalles Paris-artikler, til et beløp av 200 000 franc. Det var tallet som ble oppgitt til tollen. Da lasten kom fram til New Orleans, viste det seg at den hadde pådratt seg 10 % i omkostninger og betalt 30 % i toll, slik at den kom på 280 000 franc. Den ble solgt med 20 % fortjeneste, altså 40 000 franc, og innbrakte i alt 320 000 franc, som mottakeren omsatte i bomull. Denne bomullen måtte igjen bære 10 % i omkostninger til frakt, forsikring, provisjon osv., slik at den nye lasten, i det øyeblikket den kom inn til Le Havre, sto i 352 000 franc, og det var tallet som ble ført inn i tollvesenets oversikter. Til slutt tjente herr T… ytterligere 20 % på denne returlasten, altså 70 400 franc; med andre ord ble bomullen solgt for 422 400 franc.

Hvis herr Lestiboudois forlanger det, skal jeg sende ham et utdrag av herr T…s bøker. Der vil han se oppført på kreditsiden av kontoen for tap og vinning, det vil si som fortjeneste, to poster, den ene på 40 000, den andre på 70 400 franc, og herr T… er fullt overbevist om at regnskapet hans ikke bedrar ham på dette punktet.

Men hva sier tallene tollvesenet har samlet om denne forretningen, til herr Lestiboudois? De forteller ham at Frankrike har eksportert 200 000 franc og importert 352 000 franc; av det slutter den ærede deputerte «at det har brukt opp og forødt utbyttet av sin tidligere sparing, at det er blitt fattigere, at det har gått sin undergang i møte, at det har gitt 152 000 franc av sin kapital til utlandet.»

En tid senere sendte herr T… et annet skip, likeledes lastet med 200 000 franc i produkter av vårt nasjonale arbeid. Men det ulykkelige fartøyet sank idet det gikk ut av havnen, og det var ikke annet for herr T… å gjøre enn å føre inn i bøkene sine to små poster, formulert slik:

Diverse varer skylder X fr. 200 000 for kjøp av forskjellige gjenstander sendt med skipet N.

Tap og vinning skylder diverse varer fr. 200 000 for endelig og fullstendig tap av lasten.

I mellomtiden førte tollvesenet på sin side opp fr. 200 000 i sin tabell over eksport; og siden det aldri vil få noe å føre opp overfor i tabellen over import, følger det at herr Lestiboudois og Kammeret vil se i dette forliset en klar og ren fortjeneste på 200 000 franc for Frankrike.

Det er enda en følge å trekke av dette, nemlig at Frankrike, ifølge teorien om handelsbalansen, har et ganske enkelt middel til når som helst å fordoble kapitalen sin. Det trenger bare, etter å ha latt den passere tollen, å kaste den på sjøen. I så fall vil eksporten være lik kapitalens størrelse; importen vil være null og til og med umulig, og vi vil vinne alt det havet har slukt.

Det er en spøk, vil proteksjonistene si. Det er umulig at vi sier slike absurditeter. — Dere sier dem likevel, og hva mer er, dere setter dem ut i livet, dere påtvinger dem i praksis deres medborgere, i det minste så langt det står til dere.

Sannheten er at man måtte ta handelsbalansen baklengs og beregne den nasjonale fortjenesten i utenrikshandelen ved importens overskudd over eksporten. Dette overskuddet, med fradrag av omkostningene, utgjør den virkelige fortjenesten. Men denne teorien, som er den sanne, fører rett til handelsfriheten. — Denne teorien, mine herrer, overlater jeg til dere som alle de andre som har vært emne for de foregående kapitlene. Overdriv den så mye dere vil, den har ingenting å frykte fra den prøven. Anta, om det morer dere, at utlandet oversvømmer oss med alle slags nyttige varer uten å be oss om noe; at importen vår er uendelig og eksporten vår null, jeg utfordrer dere til å bevise for meg at vi blir fattigere av det.