Gjensidighet

Vi har nettopp sett at alt som underveis gjør transporten kostbar, virker i samme retning som vernet, eller, om man heller vil, at vernet virker i samme retning som alt det som gjør transporten kostbar.

Det er altså sant å si at en tollsats er en myr, et hjulspor, et hull i veien, en bratt bakke, med ett ord, en hindring hvis virkning kommer ut på å øke forskjellen mellom forbruksprisen og produksjonsprisen. Det er likeledes ubestridelig at en myr, en gjørmepøl, er virkelige vernetollsatser.

Det finnes folk (få, riktignok, men de finnes) som begynner å forstå at hindringer, om de så er kunstige, ikke er mindre hindringer av den grunn, og at vår velferd har mer å vinne på friheten enn på vernet, nettopp av samme grunn som gjør at en kanal er gunstigere for den enn en «sandete, stigende og besværlig vei».

Men, sier de, denne friheten må være gjensidig. Om vi senket skrankene våre overfor Spania uten at Spania senket sine overfor oss, ville vi åpenbart bli lurt. La oss derfor inngå handelstraktater på grunnlag av en rettferdig gjensidighet, la oss gi innrømmelser for at man skal gi oss innrømmelser, la oss bringe det offeret å kjøpe for å oppnå fordelen av å selge.

De som resonnerer slik, er, det er meg leit å måtte si dem det, enten de vet det eller ikke, inne på vernets prinsipp; de er bare litt mer inkonsekvente enn de absolutte forbudstilhengerne.

Jeg skal vise det med følgende fabel.

Det var en gang, et eller annet sted, to byer, Stulta og Puera. De bygde med store omkostninger en vei som knyttet dem til hverandre. Da det var gjort, sa Stulta til seg selv: Nå oversvømmer Puera meg med produktene sine, det må det gjøres noe med. Følgelig opprettet og lønnet den et korps av Bremsere, kalt slik fordi deres oppgave var å legge hindringer i veien for vognlassene som kom fra Puera. Kort tid etter fikk Puera også et korps av Bremsere.

Etter noen århundrer, da opplysningen hadde gjort store framskritt, hevet Pueras fatteevne seg så langt at byen oppdaget at disse gjensidige hindringene godt kunne være bare gjensidig skadelige. Den sendte en diplomat til Stulta, som, bortsett fra den offisielle fraseologien, talte omtrent slik: «Vi har anlagt en vei, og nå sperrer vi denne veien. Det er absurd. Det hadde vært bedre å la tingene bli som de først var. Da hadde vi sluppet å betale først for veien og så for sperringene. I Pueras navn kommer jeg for å foreslå dere, ikke at vi med ett gir opp å legge hindringer i veien for hverandre, det ville være å handle etter et prinsipp, og vi forakter prinsipper like mye som dere, men at vi demper disse hindringene noe, idet vi i den forbindelse sørger for å veie våre respektive ofre rettferdig mot hverandre.» — Slik talte diplomaten. Stulta ba om betenkningstid. Den rådførte seg etter tur med fabrikantene sine og jordbrukerne sine. Til slutt, etter noen år, erklærte den at forhandlingene var brutt.

Ved denne nyheten holdt innbyggerne i Puera råd. En gammel mann (man har alltid hatt mistanke om at han i hemmelighet var kjøpt av Stulta) reiste seg og sa: «Hindringene Stulta har skapt, skader salget vårt, det er en ulykke. De vi selv har skapt, skader innkjøpene våre, og det er en annen ulykke. Den første kan vi ikke gjøre noe med, men den andre avhenger av oss. La oss i det minste fri oss fra den ene, siden vi ikke kan bli kvitt begge. La oss avskaffe Bremserne våre uten å kreve at Stulta gjør det samme. En dag vil den nok lære å regne bedre.»

En annen rådsherre, en praktisk mann med sans for fakta, fri for prinsipper og oppfostret på forfedrenes gamle erfaring, svarte: «La oss ikke høre på denne drømmeren, denne teoretikeren, denne nyskaperen, denne utopisten, denne økonomen, denne stultomanen. Vi ville være fortapt om sperringene på veien ikke var godt utjevnet, balansert og avveid mellom Stulta og Puera. Det ville være større vanskeligheter ved å dra enn ved å komme, og ved å eksportere enn ved å importere. Vi ville, i forhold til Stulta, befinne oss i den underlegne stillingen som Le Havre, Nantes, Bordeaux, Lisboa, London, Hamburg og New Orleans befinner seg i overfor byene ved kildene til Seinen, Loire, Garonne, Tajo, Themsen, Elben og Mississippi; for det er vanskeligere å gå oppover elvene enn nedover. — (En stemme: Byene ved munningene har hatt større framgang enn byene ved kildene.) — Det er ikke mulig. — (Den samme stemmen: Men slik er det.) — Nå vel, så har de hatt framgang mot reglene.» Et så overbevisende resonnement rystet forsamlingen. Taleren fullførte overtalelsen ved å snakke om nasjonal uavhengighet, nasjonal ære, nasjonal verdighet, nasjonalt arbeid, oversvømmelse av produkter, tributter, morderisk konkurranse; kort sagt, han fikk gjennomslag for at hindringene skulle beholdes; og om dere er nysgjerrige, kan jeg føre dere til et visst land der dere med egne øyne vil se veiarbeidere og bremsere arbeide i den beste forståelse i verden, etter vedtak fra den samme lovgivende forsamlingen og på bekostning av de samme skattebetalerne, de ene med å rydde veien og de andre med å sperre den.