En negativ jernbane
En skribent i Bordeaux vil at jernbanen Paris–Bayonne skal ha et brudd i byen hans, så reisende og varer må stanse og legge igjen penger. Bastiat følger tanken til ende: skal hver by ha sitt brudd, ender man med en jernbane av bare brudd, og restriksjonens prinsipp er nøyaktig det samme.
Jeg har sagt at når man, uheldigvis, stiller seg på produsentinteressens standpunkt, kan man ikke unngå å støte mot den allmenne interessen, fordi produsenten som sådan ikke ber om annet enn anstrengelser, behov og hindringer.
Jeg finner et bemerkelsesverdig eksempel på det i en avis fra Bordeaux.
Herr Simiot stiller seg dette spørsmålet:
Bør jernbanen fra Paris til Spania avbrytes i Bordeaux?
Han besvarer det bekreftende med en mengde grunner som jeg ikke behøver å undersøke, men blant annet med denne:
Jernbanen fra Paris til Bayonne bør ha et brudd i Bordeaux, for at varer og reisende, tvunget til å stanse i denne byen, skal legge igjen fortjeneste der til båtførere, bærere, kommisjonærer, konsignatarer, vertshusholdere osv.
Det er klart at det også her er interessen til arbeidets utøvere som settes foran forbrukernes interesse.
Men hvis Bordeaux skal tjene på bruddet, og hvis denne fortjenesten er i samsvar med den offentlige interesse, bør Angoulême, Poitiers, Tours, Orléans, ja mer enn det, alle mellomliggende punkter, Ruffec, Châtellerault osv., osv., også kreve brudd, og det i den allmenne interesse, i det nasjonale arbeidets velforståtte interesse, for jo flere de blir, desto flere blir også konsignasjonene, kommisjonene og omlastingene på alle punkter langs linjen. Med dette systemet kommer man fram til en jernbane som består av en rekke brudd, til en negativ jernbane.
Enten herrene proteksjonister vil det eller ikke, er det ikke desto mindre sikkert at restriksjonens prinsipp er det samme som bruddenes prinsipp: å ofre forbrukeren for produsenten, målet for middelet.