En enorm oppdagelse!!!

I en tid da alle sinn er opptatt av å lete etter besparelser i transportmidlene;

I en tid da man, for å oppnå disse besparelsene, jevner ut veiene, kanaliserer elvene, forbedrer dampskipene, knytter alle våre grenser til Paris med en stjerne av jern, med atmosfæriske, hydrauliske, pneumatiske, elektriske trekksystemer osv.;

I en tid, endelig, da jeg må tro at enhver med iver og oppriktighet søker løsningen på dette problemet:

«Å få prisen på tingene på forbruksstedet til å nærme seg så mye som mulig den prisen de har på produksjonsstedene;»

Da ville jeg anse meg skyldig overfor mitt land, overfor mitt århundre og overfor meg selv, om jeg lenger holdt hemmelig den vidunderlige oppdagelsen jeg nettopp har gjort.

For hvor ordspråksaktige oppfinnerens illusjoner enn måtte være, har jeg den fullstendigste visshet om å ha funnet et ufeilbarlig middel til å få produktene fra hele verden til å komme til Frankrike, og omvendt, med en betydelig prisreduksjon.

Ufeilbarlig! og det er bare én av fordelene ved min forbløffende oppfinnelse.

Den krever verken planer, kostnadsoverslag, forundersøkelser, ingeniører, maskinister, entreprenører, kapital, aksjonærer eller statsstøtte!

Den medfører ingen fare for forlis, eksplosjoner, sammenstøt, brann eller avsporing!

Den kan settes ut i livet fra den ene dagen til den neste!

Endelig, og dette vil utvilsomt anbefale den for publikum: den vil ikke belaste budsjettet med én centime; tvert imot. — Den vil ikke utvide embetsverket og byråkratiets krav; tvert imot. — Den vil ikke koste noen friheten; tvert imot.

Det er ikke tilfeldigheten som har gitt meg min oppdagelse, det er iakttagelsen. Jeg må her fortelle hvordan jeg ble ledet til den.

Jeg hadde altså dette spørsmålet å løse:

«Hvorfor koster en ting som er laget i Brussel, for eksempel, mer når den er kommet til Paris?»

Nå tok det ikke lang tid før jeg la merke til at det kommer av at det mellom Paris og Brussel finnes hindringer av flere slag. Først er det avstanden; den kan man ikke tilbakelegge uten møye, uten tap av tid; og man må enten underkaste seg den selv eller betale for at en annen gjør det. Dernest kommer elver, myrer, ujevnheter i terrenget, søle: alt sammen vanskeligheter som må overvinnes. Det klarer man ved å anlegge veibaner, bygge broer, bryte veier, minske motstanden med brostein, jernskinner osv. Men alt dette koster, og den transporterte gjenstanden må bære sin del av utgiftene. Dessuten er det tyver langs veiene, noe som krever et gendarmeri, et politi osv.

Nå er det blant disse hindringene én som vi selv har kastet, og med store omkostninger, mellom Brussel og Paris. Det er menn som ligger i bakhold langs grensen, væpnet til tennene og med oppdrag å legge vanskeligheter i veien for transporten av varer fra det ene landet til det andre. Man kaller dem tollere. De virker nøyaktig i samme retning som sølen og hjulsporene. De forsinker, de hemmer, de bidrar til denne forskjellen vi har lagt merke til mellom produksjonsprisen og forbruksprisen, en forskjell som det er vårt problem å redusere mest mulig.

Og dermed er problemet løst. Sett ned tollsatsen.

— Da vil dere ha bygd Nordbanen uten at det har kostet dere noe. Langt derifra: dere vil spare store lønninger, og dere vil fra første dag begynne med å putte en kapital i lommen.

Sannelig, jeg spør meg hvordan det har kunnet komme nok forskrudde innfall inn i hjernene våre til å få oss til å betale mange millioner for å ødelegge de naturlige hindringene som ligger mellom Frankrike og utlandet, og samtidig betale mange andre millioner for å erstatte dem med kunstige hindringer som har nøyaktig de samme virkningene, slik at, når den skapte hindringen og den ødelagte hindringen opphever hverandre, går tingene som før, og det som blir igjen av operasjonen, er en dobbel utgift.

Et belgisk produkt er verdt 20 fr. i Brussel, og, levert i Paris, 30, på grunn av transportkostnadene. Det tilsvarende produktet fra parisisk industri er verdt 40 fr. Hva gjør vi?

Først legger vi en toll på minst 10 fr. på det belgiske produktet, for å heve kostprisen i Paris til 40 fr., og vi betaler tallrike oppsynsmenn for at det ikke skal unnslippe denne tollen, slik at det underveis belastes med 10 fr. for transporten og 10 fr. for avgiften.

Når det er gjort, resonnerer vi slik: denne transporten fra Brussel til Paris, som koster 10 fr., er svært dyr. La oss bruke to eller tre hundre millioner på jernbaner, så reduserer vi den til det halve. — Åpenbart er alt vi vil ha oppnådd, at det belgiske produktet vil selges i Paris for 35 fr., nemlig:

Nå! ville vi ikke ha nådd det samme resultatet ved å senke tollsatsen til 5 fr.? Vi ville da ha:

Og denne framgangsmåten ville ha spart oss de 200 millionene jernbanen koster, pluss utgiftene til tolloppsyn, for de må synke etter hvert som oppmuntringen til smugling synker.

Men, sier man, tollen er nødvendig for å verne den parisiske industrien. — La gå; men da må dere ikke ødelegge virkningen av den med jernbanen deres.

For hvis dere fortsatt vil at det belgiske produktet skal komme på 40 fr., som det parisiske, må dere heve tollen til 15 fr. for å få:

Da spør jeg hva nytten av jernbanen er, i denne henseende.

Ærlig talt, er det ikke noe ydmykende for det nittende århundre å berede kommende tider skuespillet av slike barnaktigheter, utført med uforstyrrelig alvor? Å bli lurt av andre er allerede lite fornøyelig; men å bruke det veldige representative apparatet til å lure seg selv, til å lure seg selv dobbelt, og det i et spørsmål om telling, det er noe som er vel egnet til å dempe litt av stoltheten til opplysningens århundre.