Differensierte tollsatser
En liten fabel: en vinbonde fra Gironde tilbys femten bunter garn av en belgier og tjue av en engelskmann for det samme vinfatet, og tolleren tvinger ham til å ta de femten. Bastiat lar bonden selv stille spørsmålet vernesystemet aldri svarer på: hvordan kan man bli fattigere av å få mer?
En fattig bonde fra Gironde hadde med kjærlighet dyrket fram en vinstokk. Etter mye slit og strev hadde han endelig den lykke å høste et fat vin, og han glemte at hver dråpe av denne dyrebare nektaren hadde kostet pannen hans en dråpe svette. «Jeg skal selge det,» sa han til sin kone, «og for pengene skal jeg kjøpe garn som du kan lage brudeutstyret til datteren vår av.» — Den ærlige landsmannen drar til byen, og der møter han en belgier og en engelskmann. Belgieren sier til ham: Gi meg vinfatet Deres, så skal jeg gi Dem femten bunter garn i bytte. Engelskmannen sier: Gi meg vinen Deres, så skal jeg gi Dem tjue bunter garn; for vi engelskmenn spinner billigere enn belgierne. Men en toller som sto der, sier: Gode mann, bytt med belgieren om De synes det er bra, men jeg har fått i oppdrag å hindre Dem i å bytte med engelskmannen. Hva! sier bonden, vil De at jeg skal nøye meg med femten bunter garn fra Brussel, når jeg kan få tjue fra Manchester? — Ganske visst; ser De ikke at Frankrike ville tape om De fikk tjue bunter i stedet for femten? — Jeg har vanskelig for å forstå det, sa vinbonden. — Og jeg for å forklare det, svarte tolleren; men saken er sikker: for alle deputerte, ministre og avisskrivere er enige om dette punktet, at jo mer et folk får i bytte for en gitt mengde av sine produkter, desto fattigere blir det. Han måtte slå til med belgieren. Bondens datter fikk bare tre fjerdedeler av brudeutstyret sitt, og disse gode menneskene går fremdeles og lurer på hvordan det kan ha seg at man ruinerer seg ved å motta fire i stedet for tre, og hvorfor man er rikere med tre dusin servietter enn med fire dusin.