Anstrengelse, resultat

Vi har nettopp sett at det mellom våre behov og tilfredsstillelsen av dem stiller seg hindringer. Vi klarer å overvinne dem eller svekke dem ved å bruke våre evner. Man kan si, helt allment, at næringsvirksomhet er en anstrengelse fulgt av et resultat.

Men hva måles vår velferd, vår rikdom, etter? Er det etter resultatet av anstrengelsen? Er det etter anstrengelsen selv? — Det finnes alltid et forhold mellom den anstrengelsen som er brukt, og det resultatet som er oppnådd. — Består framskrittet i den relative økningen av det andre eller av det første leddet i dette forholdet?

Begge teser er blitt forsvart; de deler, i samfunnsøkonomien, meningenes rike mellom seg.

Etter det første systemet er rikdommen resultatet av arbeidet. Den vokser etter hvert som forholdet mellom resultat og anstrengelse vokser. Den absolutte fullkommenhet, som har sitt forbilde i Gud, består i at de to leddene fjerner seg uendelig fra hverandre, i denne betydningen: ingen anstrengelse, uendelig resultat.

Det andre lærer at det er anstrengelsen selv som utgjør og måler rikdommen. Å gjøre framskritt er å øke forholdet mellom anstrengelse og resultat. Dets ideal kan framstilles ved Sisyfos’ på én gang evige og ufruktbare anstrengelse.

Naturlig nok ønsker det første velkommen alt som har en tendens til å minske møyen og øke produktet: de mektige maskinene som legger til menneskets krefter, byttet som gjør det mulig å dra bedre nytte av de naturkreftene som er fordelt i ulike mål over jordens overflate, forstanden som finner, erfaringen som fastslår, konkurransen som ansporer, og så videre.

Logisk nok ønsker også det andre seg alt som har til virkning å øke møyen og minske produktet: privilegier, monopoler, restriksjoner, forbud, avskaffelse av maskiner, ufruktbarhet, og så videre.

Det er verdt å merke seg at menneskenes allmenne praksis alltid styres av den første lærens prinsipp. Man har aldri sett, og man vil aldri se, en som arbeider, enten han er jordbruker, fabrikant, kjøpmann, håndverker, soldat, forfatter eller vitenskapsmann, som ikke vier alle sin forstands krefter til å gjøre det bedre, gjøre det raskere, gjøre det mer økonomisk, med ett ord: å gjøre mer med mindre.

Den motsatte læren er til bruk for teoretikerne, deputertene, journalistene, statsmennene, ministrene, kort sagt for de menneskene hvis rolle i denne verden er å gjøre eksperimenter på samfunnslegemet.

Enda må det bemerkes at når det gjelder dem personlig, handler de, som alle andre, etter prinsippet: å få ut av arbeidet den størst mulige sum av nyttige virkninger.

Man vil kanskje tro at jeg overdriver, og at det ikke finnes virkelige sisyfister.

Hvis man vil si at man i praksis ikke driver prinsippet ut i dets ytterste konsekvenser, skal jeg gjerne innrømme det. Slik er det for øvrig alltid når man går ut fra et falskt prinsipp. Det fører snart til så absurde og så skadelige resultater at man blir nødt til å stanse. Det er derfor den praktiske næringsvirksomheten aldri godtar sisyfismen: straffen ville følge for tett på feilen til ikke å avsløre den. Men i den spekulative virksomheten, slik teoretikerne og statsmennene driver den, kan man lenge følge et falskt prinsipp før man blir varslet om dets falskhet gjennom innviklede konsekvenser som man dessuten selv står utenfor; og når de endelig åpenbarer seg, handler man etter det motsatte prinsippet, man motsier seg selv, og man søker sin rettferdiggjørelse i dette moderne aksiomet av en makeløs absurditet: i samfunnsøkonomien finnes det ikke noe absolutt prinsipp.

La oss derfor se om de to motsatte prinsippene jeg nettopp har stilt opp, ikke hersker etter tur, det ene i den praktiske næringsvirksomheten, det andre i næringslovgivningen.

Jeg har allerede minnet om et ord fra herr Bugeaud; men i herr Bugeaud er det to menn, jordbrukeren og lovgiveren.

Som jordbruker retter herr Bugeaud alle sine anstrengelser mot dette doble målet: å spare arbeid, å få billig brød. Når han foretrekker en god plog framfor en dårlig; når han forbedrer gjødselen; når han, for å løsne jorden, så langt han kan erstatter harvens eller hakkens virkning med atmosfærens; når han kaller til hjelp alle de metodene som vitenskapen og erfaringen har vist ham kraften og fullkommenheten av, har han og kan han bare ha ett mål: å minske forholdet mellom anstrengelse og resultat. Vi har ikke engang noe annet middel til å kjenne igjen dyrkerens dyktighet og metodens fullkommenhet enn å måle hva de har trukket fra det ene og lagt til det andre; og siden alle verdens bønder handler etter dette prinsippet, kan man si at hele menneskeheten streber, utvilsomt til sin egen fordel, etter å få brødet, eller et hvilket som helst annet produkt, billigere, — etter å innskrenke den møyen som trengs for å ha en gitt mengde av det til sin rådighet.

Denne ubestridelige tendensen hos menneskeheten burde, når den først er fastslått, være nok, synes det, til å åpenbare det sanne prinsippet for lovgiveren og vise ham i hvilken retning han bør støtte næringsvirksomheten (om det da i det hele tatt hører til hans oppgave å støtte den), for det ville være absurd å si at menneskenes lover skal virke i motsatt retning av Forsynets lover.

Likevel har man hørt herr Bugeaud, deputert, utbryte: «Jeg forstår ingenting av teorien om lave priser; jeg ville heller se brødet dyrere og arbeidet rikeligere.» Og følgelig stemmer deputerten fra Dordogne for lovtiltak som har til virkning å hindre byttene, nettopp fordi de indirekte skaffer oss det som den direkte produksjonen bare kan gi oss på en mer kostbar måte.

Nå er det helt åpenbart at prinsippet til herr Bugeaud, deputert, er diametralt motsatt av prinsippet til herr Bugeaud, jordbruker. Var han konsekvent, ville han stemme mot enhver restriksjon i Kammeret, eller også ville han overføre til gården sin det prinsippet han forkynner fra talerstolen. Da ville man se ham så kornet sitt på den mest ufruktbare åkeren, for slik ville han lykkes i å arbeide mye for å få lite. Man ville se ham forby plogen, siden dyrking med neglene ville tilfredsstille hans doble ønske: dyrere brød og rikeligere arbeid.

Restriksjonen har som erklært formål og anerkjent virkning å øke arbeidet.

Den har også som erklært formål og anerkjent virkning å framkalle dyrtid, som ikke er noe annet enn at produktene er sjeldne. Drevet til sine ytterste grenser er den altså den rene sisyfismen, slik vi har definert den: uendelig arbeid, intet produkt.

Herr baron Charles Dupin, pairskammerets lysende fakkel, sies det, i de økonomiske vitenskapene, anklager jernbanene for å skade skipsfarten, og det er sikkert at det ligger i et mer fullkomment middels natur å innskrenke bruken av et forholdsvis grovere middel. Men jernbanene kan bare skade båtene ved å trekke transportene til seg; de kan bare trekke dem til seg ved å utføre dem billigere, og de kan bare utføre dem billigere ved å minske forholdet mellom den anstrengelsen som brukes, og det resultatet som oppnås, siden det er nettopp dette som utgjør det billige. Når herr baron Dupin altså beklager dette bortfallet av arbeid for et gitt resultat, står han i sisyfismens lære. Logisk sett, siden han foretrekker båten framfor skinnen, burde han foretrekke kjerren framfor båten, kløvsalen framfor kjerren, og bærekurven framfor alle kjente transportmidler, for det er den som krever mest arbeid for det minste resultat.

«Arbeidet utgjør et folks rikdom», sa herr de Saint-Cricq, denne handelsministeren som la så mange hindringer på handelen. Man må ikke tro at dette var en elliptisk setning som betydde: «Resultatene av arbeidet utgjør et folks rikdom.» Nei, denne økonomen mente virkelig å si at det er arbeidets intensitet som måler rikdommen, og beviset er at han, fra konsekvens til konsekvens, fra restriksjon til restriksjon, førte Frankrike, og han trodde han gjorde vel, til å bruke dobbelt så mye arbeid for å skaffe seg en like stor mengde jern, for eksempel. I England sto jernet den gang i 8 franc; i Frankrike kom det på 16 franc. Setter vi dagsverket til 1 franc, er det klart at Frankrike, ved bytte, kunne skaffe seg en kvintal jern med åtte dagsverk tatt fra det samlede nasjonale arbeidet. Takket være herr de Saint-Cricqs restriktive tiltak trengte Frankrike seksten dagsverk for å få en kvintal jern ved direkte produksjon. — Dobbel møye for en identisk tilfredsstillelse, altså dobbel rikdom; altså måles rikdommen igjen ikke etter resultatet, men etter arbeidets intensitet. Er ikke dette sisyfismen i all sin renhet!

Og for at det ikke skal være mulig å misforstå, sørger herr ministeren lenger ute for å fullføre tanken sin, og liksom han nettopp har kalt arbeidets intensitet rikdom, skal man få høre ham kalle overfloden av arbeidets resultater, eller av de tingene som egner seg til å tilfredsstille våre behov, fattigdom. «Overalt», sier han, «har maskiner tatt plassen til menneskets armer; overalt er produksjonen overrikelig; overalt er likevekten mellom evnen til å produsere og midlene til å forbruke brutt.» Som man ser: Ifølge herr de Saint-Cricq, hvis Frankrike var i en kritisk situasjon, var det fordi landet produserte for mye, fordi arbeidet dets var for intelligent, for fruktbart. Vi var for godt ernært, for godt kledd, for godt forsynt med alle ting; den altfor raske produksjonen overgikk alle våre ønsker. Man måtte sette en stopper for denne plagen, og for det måtte man tvinge oss, gjennom restriksjoner, til å arbeide mer for å produsere mindre.

Jeg har også minnet om meningen til en annen handelsminister, herr d’Argout. Den fortjener at vi stanser et øyeblikk ved den. Han ville gi sukkerbeten et fryktelig slag, og sa: «Visst er dyrkingen av sukkerbeter nyttig, men denne nytten er begrenset. Den rommer ikke den gigantiske utviklingen man liker å spå den. For å overbevise seg om det er det nok å merke seg at denne dyrkingen nødvendigvis vil være innskrenket til forbrukets grenser. Fordoble, tredoble om dere vil Frankrikes nåværende forbruk, dere vil alltid finne at en ytterst liten del av jorden vil være nok til å dekke behovene til dette forbruket. (Det er sannelig en underlig anklage!) Vil dere ha bevis? Hvor mange hektar var tilplantet med sukkerbeter i 1828? 3 130, hvilket tilsvarer 1/10540 av den dyrkbare jorden. Hvor mange er det i dag, nå som det innenlandske sukkeret har erobret tredjedelen av forbruket? 16 700 hektar, det vil si 1/1978 av den dyrkbare jorden, eller 45 centiar per kommune. Anta at det innenlandske sukkeret allerede hadde erobret hele forbruket, da ville vi bare ha 48 000 hektar dyrket med sukkerbeter, eller 1/689 av den dyrkbare jorden.»

Det er to ting i dette sitatet: fakta og læren. Fakta tenderer mot å fastslå at det trengs lite jord, kapital og arbeidskraft for å produsere mye sukker, og at hver kommune i Frankrike ville være rikelig forsynt med det ved å gi én hektar av sitt område til dyrking av sukkerbeter. — Læren består i å betrakte denne omstendigheten som ulykksalig, og i å se selve kraften og fruktbarheten i den nye næringen som grensen for dens nytte.

Jeg skal ikke her gjøre meg til sukkerbetens forsvarer eller til dommer over de besynderlige fakta herr d’Argout legger fram; men det er verdt å granske læren til en statsmann som Frankrike i lang tid har betrodd skjebnen til sitt jordbruk og sin handel.

Jeg sa innledningsvis at det finnes et variabelt forhold mellom den industrielle anstrengelsen og dens resultat; at den absolutte ufullkommenhet består i en uendelig anstrengelse uten noe som helst resultat; den absolutte fullkommenhet i et ubegrenset resultat uten noen anstrengelse; og perfektibiliteten i den gradvise minskingen av anstrengelsen sammenlignet med resultatet.

Men herr d’Argout lærer oss at døden er der hvor vi tror vi ser livet, og at en nærings betydning står i direkte forhold til dens avmakt. Hva kan man for eksempel vente seg av sukkerbeten? Ser dere ikke at 48 000 hektar jord, med kapital og arbeidskraft i forhold til det, vil være nok til å forsyne hele Frankrike med sukker? Altså er det en næring av begrenset nytte; begrenset, vel å merke, med hensyn til det arbeidet den krever, den eneste måten en næring kan være nyttig på, ifølge den tidligere ministeren. Denne nytten ville være enda mye mer begrenset hvis vi, takket være jordens fruktbarhet eller sukkerbetens rikdom, høstet på 24 000 hektar det vi nå bare kan få på 48 000. Å! om det trengtes tjue ganger, hundre ganger mer jord, kapital og armer for å komme til samme resultat, da ja, da kunne man bygge noen forhåpninger på den nye næringen, og den ville være verdig alt statens vern, for den ville by det nasjonale arbeidet en vid mark. Men å produsere mye med lite! Det er et dårlig eksempel, og det er bra at loven setter en stopper for det.

Men det som er sannhet med hensyn til sukker, kan ikke være villfarelse med hensyn til brød. Hvis altså en nærings nytte skal vurderes, ikke etter de tilfredsstillelsene den er i stand til å skaffe med en bestemt mengde arbeid, men tvert imot etter den utfoldelsen av arbeid den krever for å dekke en gitt sum av tilfredsstillelser, da er det vi åpenbart bør ønske oss, at hver hektar jord gir lite korn, og hvert korn lite næringsstoff; med andre ord at vårt territorium er ufruktbart; for da vil mengden av jord, kapital og arbeidskraft som må settes i bevegelse for å fø befolkningen, være forholdsvis mye større; man kan til og med si at avsetningsmuligheten som åpnes for det menneskelige arbeidet, vil stå i direkte forhold til denne ufruktbarheten. Ønskene til herrene Bugeaud, Saint-Cricq, Dupin og d’Argout vil bli oppfylt; brødet vil være dyrt, arbeidet rikelig, og Frankrike vil være rikt, rikt slik disse herrene forstår det.

Det vi videre bør ønske oss, er at den menneskelige forstanden svekkes og slukner; for så lenge den lever, søker den uopphørlig å øke forholdet mellom målet og middelet, og mellom produktet og møyen. Det er nettopp i dette, og utelukkende i dette, den består.

Slik er sisyfismen læren til alle de menn som har vært betrodd våre næringsveiers skjebne. Det ville ikke være rettferdig å bebreide dem for det. Dette prinsippet styrer bare ministeriene fordi det hersker i kamrene; det hersker bare i kamrene fordi det sendes dit av velgerkorpset, og velgerkorpset er bare gjennomsyret av det fordi den offentlige meningen er mettet med det.

Jeg mener jeg bør gjenta her at jeg ikke anklager menn som herrene Bugeaud, Dupin, Saint-Cricq og d’Argout for å være absolutt, og under alle omstendigheter, sisyfister. De er det ganske sikkert ikke i sine private forretninger; ganske sikkert skaffer hver av dem seg, ved bytte, det som det ville koste ham mer å skaffe seg ved direkte produksjon. Men jeg sier at de er sisyfister når de hindrer landet i å gjøre det samme.