Absolutte priser

Vil dere dømme mellom friheten og vernet? Vil dere vurdere rekkevidden av et økonomisk fenomen? Undersøk virkningene det har på overfloden eller knappheten på ting, og ikke på stigningen eller fallet i prisene. Vokt dere for absolutte priser: de ville føre dere inn i en uløselig labyrint.

Herr Mathieu de Dombasle, etter å ha slått fast at vernet fordyrer tingene, tilføyer:

«Merprisen øker levekostnadene, og følgelig prisen på arbeidet, og hver og en finner igjen i merprisen på produktene sine merprisen på utgiftene sine. Så om alle betaler som forbrukere, mottar også alle som produsenter.»

Det er klart at man kunne snu argumentet og si:

«Om alle mottar som produsenter, betaler alle som forbrukere.»

Nå, hva beviser det? Ikke noe annet enn at vernet unyttig og urettferdig flytter rikdommen. Det gjør plyndringen også.

Dessuten, for å godta at dette veldige apparatet ender i rene utligninger, må man slutte seg til herr de Dombasles følgelig, og ha forvisset seg om at prisen på arbeidet stiger med prisen på de vernede produktene. Det er et faktaspørsmål som jeg overlater til herr Moreau de Jonnès; måtte han være så vennlig å undersøke om lønnssatsen har steget slik som aksjene i gruvene i Anzin. Selv tror jeg det ikke, fordi jeg mener at prisen på arbeidet, som alle andre priser, styres av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Nå forstår jeg godt at restriksjonen minsker tilbudet av steinkull og følgelig hever prisen på det; men jeg ser ikke like klart at den øker etterspørselen etter arbeid slik at lønnssatsen bedres. Jeg forstår det desto mindre som mengden arbeid som etterspørres, avhenger av den tilgjengelige kapitalen. Nå kan vernet nok flytte kapitalene, drive dem fra én næring over til en annen, men ikke øke dem med en eneste skilling.

For øvrig vil dette høyst interessante spørsmålet bli undersøkt et annet sted. Jeg vender tilbake til de absolutte prisene, og jeg sier at det ikke finnes den absurditet som ikke kan gjøres besnærende med resonnementer som herr de Dombasles.

Tenk dere at en isolert nasjon, som har en gitt mengde mynt, morer seg med å brenne, hvert år, halvparten av alt den produserer; jeg påtar meg å bevise, med herr de Dombasles teori, at den ikke blir mindre rik av den grunn.

Som følge av brannen vil nemlig alle ting dobles i pris, og opptellingene gjort før og etter katastrofen vil vise nøyaktig samme nominelle verdi. Men hvem har da tapt? Om Jean kjøper kledet dyrere, selger han også kornet sitt dyrere; og om Pierre taper på kjøpet av korn, tar han det igjen på salget av kledet sitt. «Hver og en finner igjen i merprisen på produktene sine (vil jeg si) merprisen på beløpet av utgiftene sine; og om alle betaler som forbrukere, mottar også alle som produsenter.»

Alt dette er svada og ikke vitenskap. Sannheten, redusert til sitt enkleste uttrykk, er denne: enten menneskene ødelegger kledet og kornet ved brann eller ved bruk, er virkningen den samme med hensyn til prisene, men ikke med hensyn til rikdommen, for det er nettopp i bruken av tingene at rikdommen eller velferden består.

På samme måte kan restriksjonen, samtidig som den minsker overfloden av ting, heve prisen på dem slik at hver og en blir, om dere vil, i mynt regnet, like rik. Men å føre opp i en opptelling tre hektoliter korn à 20 franc eller fire hektoliter à 15 franc, fordi resultatet uansett er 60 franc, kommer det ut på ett, sett fra behovsdekningens synspunkt?

Og det er til dette forbrukets synspunkt jeg aldri vil slutte å føre proteksjonistene tilbake, for det er der målet for alle våre anstrengelser ligger, og løsningen på alle problemer. Jeg vil alltid si til dem: Er det ikke sant at restriksjonen, ved å hindre byttene, ved å begrense arbeidsdelingen, ved å tvinge arbeidet til å gi seg i kast med vanskeligheter knyttet til beliggenhet og klima, til syvende og sist minsker mengden som produseres med en gitt sum anstrengelser? Og hva gjør det om den mindre mengden som produseres under vernesystemet, har samme nominelle verdi som den større mengden som produseres under frihetens system? Mennesket lever ikke av nominelle verdier, men av virkelige produkter, og jo flere av disse produktene det har, uansett pris, desto rikere er det.

Jeg ventet ikke, da jeg skrev det foregående, noensinne å møte en anti-økonom som var god nok logiker til uttrykkelig å innrømme at folkenes rikdom avhenger av tingenes verdi, uavhengig av overfloden av dem. Her er hva jeg finner i herr de Saint-Chamans’ bok (s. 210):

«Om 15 millioner i varer solgt til utlendinger tas av den vanlige produksjonen, anslått til 50 millioner, vil de gjenværende 35 millionene i varer, som ikke lenger kan strekke til for den vanlige etterspørselen, stige i pris og heve seg til en verdi av 50 millioner. Da vil landets inntekt representere 15 millioner mer i verdi… Det vil altså bli en økning i rikdom på 15 millioner for landet, nøyaktig beløpet for innførselen av mynt.»

Det var da morsomt! Om en nasjon i løpet av året har frambrakt for 50 millioner i avlinger og varer, trenger den bare å selge fjerdeparten av det til utlandet for å bli en fjerdedel rikere! Altså, om den solgte halvparten, ville den øke formuen sin med det halve, og om den byttet bort sin siste ulldott og sitt siste hvetekorn mot sølvmynter, ville den bringe inntekten sin opp i hundre millioner! Underlig måte å berike seg på, å frambringe den uendelige dyrtiden ved den absolutte knappheten!

For øvrig, vil dere dømme mellom de to lærene? Sett dem på overdrivelsens prøve.

Ifølge herr de Saint-Chamans’ lære ville franskmennene være akkurat like rike, det vil si like godt forsynt med alle ting, med tusendeparten av sine årlige produkter, fordi disse ville være verdt tusen ganger mer.

Ifølge vår ville franskmennene være uendelig rike om deres årlige produkter var av uendelig overflod, og følgelig uten noen verdi.