Å utjevne produksjonsvilkårene

Man sier… men for ikke å bli beskyldt for å legge sofismer i munnen på proteksjonistene, lar jeg en av deres kraftigste kjemper tale.

«Man har ment at vernet hos oss ganske enkelt skulle svare til forskjellen mellom kostprisen på en vare vi produserer, og kostprisen på den tilsvarende varen produsert hos våre naboer… En vernetoll beregnet på dette grunnlaget gjør ikke annet enn å sikre den frie konkurransen…; den frie konkurransen finnes bare når det er likhet i vilkår og byrder. Når det gjelder et hesteveddeløp, veier man byrden hver av løperne skal bære, og man utjevner vilkårene; uten det er de ikke lenger konkurrenter. Når det gjelder handel, så opphører den selgeren som kan levere billigere, å være konkurrent og blir monopolist… Fjern dette vernet som svarer til forskjellen i kostpris, og straks invaderer utlendingen markedet deres, og monopolet er hans.»

«Enhver må ønske, for seg selv som for de andre, at landets produksjon vernes mot utenlandsk konkurranse hver gang denne kunne levere produktene til lavere pris.»

Dette argumentet går stadig igjen i den proteksjonistiske skolens skrifter. Jeg har satt meg fore å undersøke det grundig, det vil si at jeg ber om leserens oppmerksomhet og til og med tålmodighet. Jeg skal først ta for meg de ulikhetene som skyldes naturen, deretter dem som henger sammen med forskjellene i skatter.

Her som ellers finner vi vernets teoretikere plassert på produsentens synspunkt, mens vi tar oss av saken til disse ulykkelige forbrukerne som de absolutt ikke vil ta hensyn til. De sammenligner næringslivets felt med veddeløpsbanen. Men på veddeløpsbanen er løpet på én gang middel og mål. Publikum har ingen interesse av kampen utover kampen selv. Når dere sender hestene deres av gårde med det eneste mål å få vite hvilken som er den beste løperen, forstår jeg at dere utjevner byrdene. Men hvis dere hadde som mål å få en viktig og presserende nyhet fram til målstolpen, kunne dere da, uten å motsi dere selv, legge hindringer i veien for den som tilbød dere de beste vilkårene for hurtighet? Det er likevel nettopp det dere gjør i næringslivet. Dere glemmer det resultatet som søkes, nemlig velferden; dere ser bort fra det, dere ofrer det til og med gjennom en ren sirkelslutning.

Men siden vi ikke kan få våre motstandere over på vårt synspunkt, la oss stille oss på deres, og undersøke spørsmålet fra produksjonens side.

Jeg skal forsøke å påvise:

1. At å jevne ut arbeidets vilkår er å angripe byttet i selve dets prinsipp;

2. At det ikke er sant at et lands arbeid kveles av konkurransen fra mer begunstigede land;

3. At selv om det var riktig, utjevner vernetollen ikke produksjonsvilkårene;

4. At friheten jevner ut disse vilkårene så langt de lar seg jevne ut;

5. Endelig, at det er de minst begunstigede landene som vinner mest på byttet.

I. Å jevne ut arbeidets vilkår er ikke bare å hindre noen bytter, det er å angripe byttet i selve dets prinsipp, for det er grunnlagt nettopp på denne forskjelligheten, eller, om man foretrekker det, på disse ulikhetene i fruktbarhet, i evner, i klima, i temperatur, som dere vil viske ut. Når Guyenne sender vin til Bretagne, og Bretagne korn til Guyenne, er det fordi disse to provinsene befinner seg under ulike produksjonsvilkår. Finnes det en annen lov for de internasjonale byttene? Enda en gang: å påberope seg mot dem de ulikhetene i vilkår som framkaller og forklarer dem, er å angripe dem i selve deres eksistensberettigelse. Hadde proteksjonistene nok logikk og nok makt på sin side, ville de redusere menneskene, som snegler, til fullstendig isolasjon. Det finnes for øvrig ikke én av sofismene deres som ikke, satt på prøve ved strenge slutninger, ender i ødeleggelse og intet.

II. Det er ikke sant, i virkeligheten, at ulikheten i vilkår mellom to likeartede næringer nødvendigvis fører til undergang for den som er dårligst stilt. På veddeløpsbanen taper den ene hesten prisen når den andre vinner den; men når to hester arbeider for å frambringe nyttigheter, frambringer hver av dem etter sine krefter, og av at den sterkeste yter flere tjenester, følger det ikke at den svakeste ikke yter noen i det hele tatt. — Man dyrker hvete i alle Frankrikes departementer, enda det er enorme forskjeller i fruktbarhet mellom dem; og om det tilfeldigvis finnes ett som ikke dyrker hvete, er det fordi det ikke er godt, selv for dette departementet, å dyrke den. På samme måte sier analogien oss at man under frihetens regime, tross lignende forskjeller, ville produsere hvete i alle Europas kongeriker, og om ett av dem skulle komme til å oppgi denne dyrkingen, ville det være fordi det, i sin egen interesse, fant en bedre anvendelse for sin jord, sin kapital og sin arbeidskraft. Og hvorfor lammer ikke fruktbarheten i ett departement jordbrukeren i nabodepartementet som er mindre begunstiget? Fordi de økonomiske fenomenene har en smidighet, en elastisitet og, så å si, noen utjevningsressurser som ser ut til å unnslippe den proteksjonistiske skolen fullstendig. Den beskylder oss for å være systematiske; men det er den som er systematisk i høyeste grad, hvis systemånd består i å bygge resonnementer på ett faktum og ikke på helheten av fakta. — I eksempelet ovenfor er det forskjellen i jordens verdi som oppveier forskjellen i dens fruktbarhet. — Din åker gir tre ganger så mye som min. Ja; men den har kostet deg ti ganger så mye, og jeg kan fortsatt holde stand mot deg. — Der har dere hele mysteriet. — Og legg merke til at overlegenhet i noen henseender fører med seg underlegenhet i andre. — Det er nettopp fordi jorden din er mer fruktbar at den er dyrere, slik at det ikke er tilfeldig, men nødvendig at likevekten oppstår eller har en tendens til å oppstå: og kan man nekte for at friheten er det systemet som mest begunstiger denne tendensen?

Jeg har nevnt en gren av jordbruket; jeg kunne like gjerne ha nevnt en gren av industrien. Det finnes skreddere i Quimper, og det hindrer ikke at det finnes skreddere i Paris, enda disse betaler ganske annerledes dyrt for husleie, innbo, arbeidere og mat. Men til gjengjeld har de en ganske annen kundekrets, og det er nok ikke bare til å gjenopprette balansen, men til og med til å få den til å vippe til deres fordel.

Når man altså snakker om å utjevne arbeidets vilkår, burde man i det minste undersøke om ikke friheten gjør det man ber vilkårligheten om.

Denne naturlige utjevningen av de økonomiske fenomenene er så viktig i spørsmålet, og samtidig så egnet til å få oss til å beundre den forsynets visdom som rår over samfunnets likhetsskapende styring, at jeg ber om tillatelse til å dvele ved den et øyeblikk.

Mine herrer proteksjonister, dere sier: Det og det folket har over oss den fordelen at kull, jern, maskiner og kapital er billig hos dem; vi kan ikke konkurrere med det.

Denne påstanden skal undersøkes fra andre sider. For øyeblikket holder jeg meg til spørsmålet, som er om ikke en overlegenhet og en underlegenhet, når de står overfor hverandre, bærer i seg selv, den siste den stigende kraften og den første den synkende kraften, som må føre dem tilbake til en rett likevekt.

Her er to land, A og B. — A har alle slags fordeler framfor B. Dere slutter av det at arbeidet samler seg i A, og at B er ute av stand til å gjøre noe som helst. A, sier dere, selger mye mer enn det kjøper; B kjøper mye mer enn det selger. Jeg kunne bestride det, men jeg stiller meg på deres grunn.

Etter forutsetningen er arbeidet sterkt etterspurt i A, og snart blir det dyrere der.

Jern, kull, jord, matvarer og kapital er sterkt etterspurt i A, og snart blir de dyrere der.

I mellomtiden er arbeid, jern, kull, jord, matvarer, kapital, alt sammen sterkt forsømt i B, og snart faller alt i pris der.

Det er ikke alt. Siden A stadig selger og B stadig kjøper, går mynten fra B til A. Den er rikelig i A, den er sjelden i B.

Men overflod av mynt betyr at det trengs mye av den for å kjøpe alt annet. Altså kommer det i A, i tillegg til den reelle dyrtiden som skyldes en meget livlig etterspørsel, en nominell dyrtid som skyldes overskuddet av edle metaller.

Knapphet på mynt betyr at det trengs lite av den til hvert innkjøp. Altså forener det seg i B nominelt lave priser med reelt lave priser.

Under disse omstendighetene vil industrien ha alle slags grunner, grunner som, om jeg kan si det slik, er opphøyd i fjerde potens, til å forlate A og slå seg ned i B.

Eller, for å holde oss til sannheten, la oss si at den ikke vil ha ventet til dette øyeblikket, at brå forflytninger strider mot dens natur, og at den fra første stund, under et fritt regime, gradvis vil ha delt og fordelt seg mellom A og B etter lovene for tilbud og etterspørsel, det vil si etter rettferdighetens og nyttens lover.

Og når jeg sier at om det var mulig for industrien å samle seg på ett punkt, ville det nettopp derved oppstå i dens eget skjød en uimotståelig kraft til desentralisering, så setter jeg ikke fram en tom hypotese.

La oss høre hva en fabrikkeier sa i handelskammeret i Manchester (jeg utelater tallene han underbygde framstillingen sin med):

«Før eksporterte vi stoffer; så vek denne eksporten plassen for eksport av garn, som er råstoffet til stoffene; deretter for eksport av maskiner, som er redskapene garnet lages med; senere for eksport av kapital, som vi bygger maskinene våre med, og endelig for eksport av arbeiderne våre og vårt industrielle geni, som er kilden til kapitalen vår. Alle disse arbeidselementene har etter tur dratt for å virke der de kunne gjøre det med større fordel, der tilværelsen er billigere og livet lettere, og i dag kan man se, i Preussen, i Østerrike, i Sachsen, i Sveits, i Italia, veldige fabrikker grunnlagt med engelsk kapital, betjent av engelske arbeidere og ledet av engelske ingeniører.»

Dere ser godt at naturen, eller snarere Forsynet, som er mer oppfinnsomt, klokere og mer framsynt enn deres trange og stive teori forutsetter, ikke har villet denne konsentrasjonen av arbeid, dette monopolet på alle overlegenheter som dere anfører som et absolutt og uopprettelig faktum. Det har, med midler som er like enkle som de er ufeilbarlige, sørget for at det skulle bli spredning, utbredelse, solidaritet, samtidig framgang; alt sammen ting som deres restriktive lover lammer så langt de makter, for deres tendens, ved å isolere folkene, er å gjøre forskjellen i deres kår langt skarpere, å forebygge utjevningen, å hindre sammensmeltingen, å nøytralisere motvektene og å sperre folkene inne i deres respektive overlegenhet eller underlegenhet.

III. For det tredje: å si at man ved en vernetoll utjevner produksjonsvilkårene, er å bruke en uriktig talemåte som kjøretøy for en villfarelse. Det er ikke sant at en innførselstoll utjevner produksjonsvilkårene. De forblir etter tollen det de var før. Det tollen i høyden utjevner, er salgsvilkårene. Man vil kanskje si at jeg leker med ord, men jeg sender beskyldningen tilbake til mine motstandere. Det er opp til dem å bevise at produksjon og salg er synonymer, ellers har jeg grunn til å bebreide dem, om ikke for å leke med ordene, så i det minste for å blande dem sammen.

La meg få lov til å belyse tanken min med et eksempel.

Jeg antar at noen parisiske spekulanter får den ideen å gi seg i kast med appelsinproduksjon. De vet at appelsiner fra Portugal kan selges i Paris for 10 centimer, mens de selv, på grunn av kassene og drivhusene de vil trenge, og på grunn av kulden som ofte vil hemme dyrkingen, ikke vil kunne kreve mindre enn én franc som lønnsom pris. De ber om at appelsiner fra Portugal pålegges en toll på 90 centimer. Med denne tollen, sier de, vil produksjonsvilkårene bli utjevnet, og Kammeret, som alltid gir etter for dette resonnementet, fører inn i tolltariffen en toll på 90 centimer per utenlandsk appelsin.

Nå vel! jeg sier at produksjonsvilkårene slett ikke er forandret. Loven har ikke tatt noe fra varmen i Lisboas sol, og heller ikke fra hyppigheten eller styrken av frosten i Paris. Appelsinene vil fortsatt modnes naturlig ved Tajos bredder og kunstig ved Seinens bredder, det vil si at modningen vil kreve langt mer menneskelig arbeid i det ene landet enn i det andre. Det som vil bli utjevnet, er salgsvilkårene: portugiserne vil måtte selge oss appelsinene sine for 1 franc, hvorav 90 centimer går til å betale avgiften. Den vil åpenbart bli betalt av den franske forbrukeren. Og se hvor besynderlig resultatet blir. På hver portugisisk appelsin som forbrukes, taper landet ingenting; for de 90 centimene forbrukeren betaler ekstra, går inn i statskassen. Det blir en forflytning, det blir ikke noe tap. Men på hver fransk appelsin som forbrukes, blir det et tap på 90 centimer eller omtrent det, for kjøperen taper dem ganske sikkert, og selgeren, like sikkert, vinner dem ikke, siden han etter selve forutsetningen bare har fått kostprisen ut av det. Jeg overlater til proteksjonistene å notere seg konklusjonen.

IV. Når jeg har insistert på dette skillet mellom produksjonsvilkår og salgsvilkår, et skille som herrene forbudstilhengere utvilsomt vil finne paradoksalt, er det fordi det skal lede meg til å plage dem med enda et paradoks, et langt merkeligere ett, og det er dette: Vil dere virkelig utjevne produksjonsvilkårene? La byttet være fritt.

Å! denne gangen, vil man si, går det for langt, og det er å misbruke åndrikhetene. Nå vel! om så bare av nysgjerrighet ber jeg herrene proteksjonister om å følge argumentasjonen min til ende. Det vil ikke ta lang tid. — Jeg tar opp igjen eksempelet mitt.

Hvis man går med på å anta, for et øyeblikk, at hver franskmanns gjennomsnittlige daglige fortjeneste er én franc, følger det ubestridelig at det for å produsere en appelsin direkte i Frankrike vil trenges en arbeidsdag eller tilsvarende, mens det for å produsere motverdien av en portugisisk appelsin bare vil trenges en tidel av denne dagen, hvilket ikke betyr noe annet enn at solen gjør i Lisboa det arbeidet gjør i Paris. Nå, er det ikke åpenbart at hvis jeg kan produsere en appelsin, eller, hva som kommer ut på ett, det som trengs for å kjøpe den, med en tidels arbeidsdag, så er jeg, med hensyn til denne produksjonen, stilt under nøyaktig de samme vilkårene som den portugisiske produsenten selv, bortsett fra transporten, som jeg må bære? Det er altså sikkert at friheten utjevner vilkårene for direkte eller indirekte produksjon så langt de kan utjevnes, siden den ikke lar annet bestå enn én uunngåelig forskjell, nemlig transporten.

Jeg legger til at friheten også utjevner vilkårene for nytelse, for tilfredsstillelse, for forbruk, noe man aldri bryr seg om, og som likevel er det vesentlige, siden forbruket når alt kommer til alt er det endelige målet for alle våre industrielle anstrengelser. Takket være det frie byttet ville vi nyte godt av den portugisiske solen like mye som Portugal selv; innbyggerne i Le Havre ville ha innen rekkevidde, like godt som innbyggerne i London og på de samme vilkårene, de fordelene naturen har gitt Newcastle i mineralogisk henseende.

V. Mine herrer proteksjonister, dere finner meg i paradoksalt lune: nå vel! jeg vil gå enda lenger. Jeg sier, og jeg mener det helt oppriktig, at hvis to land befinner seg under ulike produksjonsvilkår, er det det av de to som er minst begunstiget av naturen, som har mest å vinne på frihandelen. — For å bevise det må jeg avvike litt fra den formen som passer for dette skriftet. Jeg skal likevel gjøre det, først fordi hele spørsmålet ligger der, dernest fordi det gir meg anledning til å legge fram en økonomisk lov av den største betydning, som, rett forstått, synes meg bestemt til å føre tilbake til vitenskapen alle disse sektene som i våre dager leter i hjernespinnets land etter den samfunnsharmonien de ikke har kunnet oppdage i naturen. Jeg mener forbrukets lov, som man kanskje kunne bebreide de fleste økonomer for å ha forsømt altfor mye.

Forbruket er målet, den endelige årsaken til alle økonomiske fenomener, og følgelig er det i forbruket deres siste og endelige løsning ligger.

Ingenting gunstig eller ugunstig kan stanse varig hos produsenten. De fordelene naturen og samfunnet øser over ham, og de ulempene de rammer ham med, glir så å si av ham og har en umerkelig tendens til å gå opp i og smelte sammen med fellesskapet, fellesskapet betraktet fra forbrukets synspunkt. Dette er en lov som er beundringsverdig i sin årsak og i sine virkninger, og den som greide å beskrive den godt, ville, tror jeg, ha rett til å si: «Jeg har ikke gått over denne jorden uten å betale min skjerv til samfunnet.»

Enhver omstendighet som begunstiger produksjonens verk, blir tatt imot med glede av produsenten, for den umiddelbare virkningen er å sette ham i stand til å yte flere tjenester til fellesskapet og å kreve en større godtgjørelse for dem. Enhver omstendighet som motarbeider produksjonen, blir tatt imot med sorg av produsenten, for den umiddelbare virkningen er å begrense tjenestene hans og dermed godtgjørelsen hans. Det måtte være slik at de umiddelbare godene og ondene av heldige eller ulykkelige omstendigheter falt i produsentens lodd, for at han uimotståelig skulle drives til å søke de første og sky de siste.

På samme måte, når en arbeider lykkes i å forbedre næringen sin, er det han som høster den umiddelbare gevinsten av forbedringen. Det var nødvendig for å bestemme ham til et intelligent arbeid; det var rettferdig, fordi det er rettferdig at en anstrengelse kronet med hell bærer sin belønning med seg.

Men jeg sier at disse gode og dårlige virkningene, enda de er varige i seg selv, ikke er det for produsenten. Hadde det vært slik, ville et prinsipp om stadig økende og dermed uendelig ulikhet ha blitt innført blant menneskene, og det er derfor disse godene og ondene snart går opp i menneskehetens felles skjebne.

Hvordan skjer det? — Jeg skal gjøre det forståelig med noen eksempler.

La oss flytte oss til det trettende århundre. De menneskene som driver med avskriverkunsten, mottar for den tjenesten de yter, en godtgjørelse som styres av den allmenne fortjenesteraten. — Blant dem finnes det én som søker og finner midlet til raskt å mangfoldiggjøre eksemplarene av ett og samme skrift. Han oppfinner boktrykkerkunsten.

Først er det én mann som blir rik, og mange andre som blir fattige. Ved dette første blikket, hvor vidunderlig oppdagelsen enn er, nøler man med å avgjøre om den ikke er mer skadelig enn nyttig. Det ser ut til at den innfører i verden, som jeg har sagt, et element av ubegrenset ulikhet. Gutenberg tjener på oppfinnelsen sin og utvider oppfinnelsen med fortjenesten, og det uten ende, inntil han har ruinert alle avskriverne. — Hva publikum, forbrukeren, angår, vinner han lite, for Gutenberg passer på å senke prisen på bøkene sine bare akkurat så mye som trengs for å underby rivalene sine.

Men den tanken som la harmoni i himmellegemenes bevegelse, har også visst å legge den i samfunnets indre mekanisme. Vi skal få se oppfinnelsens økonomiske fordeler unnslippe individet og for alltid bli massenes felles eie.

Framgangsmåten blir nemlig til slutt kjent. Gutenberg er ikke lenger den eneste som trykker; andre etterligner ham. Fortjenesten deres er først betydelig. De belønnes for å ha vært de første som slo inn på etterligningens vei, og også det var nødvendig, for at de skulle trekkes dit og bidra til det store endelige resultatet vi nærmer oss. De tjener mye, men de tjener mindre enn oppfinneren, for konkurransen har nettopp begynt sitt verk. Prisen på bøker synker stadig. Etterlignernes gevinst minker etter hvert som man fjerner seg fra oppfinnelsens dag, det vil si etter hvert som etterligningen blir mindre fortjenstfull… Snart når den nye næringen sin normaltilstand; med andre ord har boktrykkernes godtgjørelse ikke lenger noe eksepsjonelt ved seg, og som avskrivernes før styres den ikke lenger av annet enn den allmenne fortjenesteraten. Dermed er produksjonen, som sådan, satt tilbake til utgangspunktet. — Oppfinnelsen er likevel ikke mindre vunnet; besparelsen av tid, arbeid og anstrengelse for et gitt resultat, for et bestemt antall eksemplarer, er ikke mindre virkeliggjort. Men hvordan viser den seg? Gjennom billige bøker. Og til fordel for hvem? Til fordel for forbrukeren, for samfunnet, for menneskeheten. — Boktrykkerne, som heretter ikke lenger gjør seg fortjent til noe eksepsjonelt, mottar heller ikke lenger noen eksepsjonell godtgjørelse. Som mennesker, som forbrukere, tar de utvilsomt del i de fordelene oppfinnelsen har gitt fellesskapet. Men det er alt. Som boktrykkere, som produsenter, er de gått tilbake til de vanlige vilkårene for alle landets produsenter. Samfunnet betaler dem for arbeidet deres, og ikke for oppfinnelsens nytte. Den er blitt hele menneskehetens felles og gratis arv.

Jeg innrømmer at visdommen og skjønnheten i disse lovene slår meg med beundring og ærefrykt. Jeg ser saint-simonismen i dem: Enhver etter sin evne, enhver evne etter sine verk. — Jeg ser kommunismen i dem, det vil si godenes tendens til å bli menneskenes felles arv; — men en saint-simonisme, en kommunisme som styres av det uendelige forsyn, og slett ikke er overlatt til menneskenes skrøpelighet, lidenskaper og vilkårlighet.

Det jeg har sagt om boktrykkerkunsten, kan man si om alle arbeidsredskaper, fra spikeren og hammeren til lokomotivet og den elektriske telegrafen. Samfunnet nyter godt av dem alle gjennom overfloden i sitt forbruk, og det nyter godt av dem gratis, for virkningen deres er å senke prisen på tingene; og hele den delen av prisen som er blitt tilintetgjort, og som nettopp representerer oppfinnelsens verk i produksjonen, gjør åpenbart produktet gratis i samme mål. Det gjenstår bare å betale det menneskelige arbeidet, det nåværende arbeidet, og det betales uten hensyn til det resultatet som skyldes oppfinnelsen, i det minste når den har gjennomløpt den syklusen jeg nettopp har beskrevet, og som det er dens bestemmelse å gjennomløpe. — Jeg tilkaller en arbeider hjem til meg, han kommer med en sag, jeg betaler ham to franc for dagen, og han lager tjuefem planker til meg. Hadde ikke sagen vært oppfunnet, ville han kanskje ikke ha laget en eneste, og jeg ville likevel ha betalt ham for dagen. Nytten som sagen frambringer, er altså for meg en gratis gave fra naturen, eller snarere er den en del av den arven jeg har mottatt i fellesskap med alle mine brødre fra våre forfedres forstand. — Jeg har to arbeidere på åkeren min. Den ene holder i håndtakene på en plog, den andre i skaftet på en spade. Resultatet av arbeidet deres er svært forskjellig, men dagslønnen er den samme, fordi godtgjørelsen ikke står i forhold til den nytten som frambringes, men til anstrengelsen, til det arbeidet som kreves.

Jeg påkaller leserens tålmodighet og ber ham tro at jeg ikke har tapt handelsfriheten av syne. Han må bare være så vennlig å huske den konklusjonen jeg er kommet til: Godtgjørelsen står ikke i forhold til de nyttighetene produsenten bringer til markedet, men til arbeidet hans.

Jeg har hentet eksemplene mine fra de menneskelige oppfinnelsene. La oss nå snakke om de naturlige fordelene.

I ethvert produkt virker naturen og mennesket sammen. Men den delen av nytten som naturen legger i det, er alltid gratis. Det er bare den delen av nytten som skyldes menneskelig arbeid, som er gjenstand for bytte og følgelig for godtgjørelse. Denne varierer utvilsomt mye etter arbeidets intensitet, dets dyktighet, dets raskhet, dets beleilighet, behovet man har for det, det midlertidige fraværet av rivalisering osv. osv. Men det er ikke desto mindre sant, i prinsippet, at medvirkningen fra de naturlovene som tilhører alle, ikke teller med i produktets pris.

Vi betaler ikke for luften vi puster, enda den er så nyttig for oss at vi uten den ikke kunne leve i to minutter. Vi betaler likevel ikke for den, fordi naturen skaffer oss den uten at noe menneskelig arbeid griper inn. Men vil vi skille ut en av gassene den består av, for eksempel for å gjøre et eksperiment, må vi gjøre oss en møye, eller, hvis vi lar en annen gjøre den, må vi ofre for ham en tilsvarende møye som vi har lagt i et annet produkt. Av dette ser man at byttet skjer mellom møyer, anstrengelser, arbeider. Det er i sannhet ikke oksygengassen jeg betaler for, siden den overalt står til min rådighet, men det arbeidet som måtte utføres for å frigjøre den, et arbeid jeg er blitt spart for og som jeg nødvendigvis må gi tilbake. Vil man si at det er annet å betale for, utgifter, materialer, apparater? Men også i disse tingene er det arbeid jeg betaler for. Prisen på kullet som er brukt, representerer det arbeidet som måtte gjøres for å utvinne og frakte det.

Vi betaler ikke for sollyset, fordi naturen øser det over oss. Men vi betaler for lyset fra gass, talg, olje og voks, fordi det her er et menneskelig arbeid som skal godtgjøres; og legg merke til at godtgjørelsen i den grad står i forhold til arbeidet og ikke til nytten, at det godt kan hende at en av disse belysningene, enda den er mye sterkere enn en annen, likevel koster mindre. Til det er det nok at den samme mengden menneskelig arbeid gir mer av den.

Når vannbæreren kommer for å forsyne huset mitt, ville formuen min ikke strekke til om jeg betalte ham etter vannets absolutte nytte. Men jeg betaler ham etter den møyen han har gjort seg. Krevde han mer, ville andre gjøre seg den, og til syvende og sist ville jeg om nødvendig gjøre meg den selv. Vannet er egentlig ikke gjenstanden for handelen vår, men derimot det arbeidet som er gjort i anledning vannet. Dette synspunktet er så viktig, og de følgene jeg skal trekke av det så opplysende, når det gjelder friheten i de internasjonale byttene, at jeg tror jeg bør klargjøre tanken min ytterligere med andre eksempler.

Den mengden næringsstoff som finnes i poteter, koster oss ikke særlig mye, fordi man får mye av det med lite arbeid. Vi betaler mer for hvete, fordi naturen krever en større sum menneskelig arbeid for å produsere den. Det er åpenbart at hvis naturen gjorde for hveten det den gjør for potetene, ville prisene ha en tendens til å jevne seg ut. Det er ikke mulig at hveteprodusenten varig tjener mye mer enn potetprodusenten. Konkurransens lov står i veien for det.

Hvis fruktbarheten i all dyrkbar jord ved et lykkelig mirakel skulle øke, er det slett ikke jordbrukeren, men forbrukeren som ville høste fordelen av dette fenomenet, for det ville løse seg opp i overflod, i lave priser. Det ville være mindre arbeid nedlagt i hver hektoliter korn, og jordbrukeren ville bare kunne bytte den mot et mindre arbeid nedlagt i ethvert annet produkt. Hvis derimot jordens fruktbarhet plutselig skulle avta, ville naturens andel i produksjonen bli mindre, arbeidets større og produktet dyrere. Jeg hadde altså rett i å si at det er i forbruket, i menneskeheten, at alle økonomiske fenomener i det lange løp løser seg opp. Så lenge man ikke har fulgt virkningene deres så langt, så lenge man stanser ved de umiddelbare virkningene, ved dem som rammer ett menneske eller én klasse av mennesker som produsenter, er man ikke økonom; like lite som den er lege som, i stedet for å følge virkningene av en drikk gjennom hele organismen, ville nøye seg med å iaktta, for å bedømme den, hvordan den virker på ganen eller strupen.

De tropiske områdene er sterkt begunstiget for produksjon av sukker og kaffe. Det betyr at naturen gjør størstedelen av jobben og lar lite være igjen til arbeidet. Men hvem høster da fordelene av denne gavmildheten fra naturen? Slett ikke disse områdene, for konkurransen fører dem til bare å motta godtgjørelse for arbeidet; men menneskeheten, for resultatet av denne gavmildheten heter lave priser, og lave priser tilhører alle.

Her er en temperert sone der kull og jernmalm ligger i jordoverflaten; man trenger bare å bøye seg ned for å ta det. Først vil innbyggerne dra nytte av denne heldige omstendigheten, det går jeg gjerne med på. Men snart, når konkurransen blander seg inn, vil prisen på kull og jern falle inntil naturens gave er blitt alles gratis eie, og bare det menneskelige arbeidet godtgjøres, etter den allmenne fortjenesteraten.

Slik er naturens gaver, i likhet med de forbedringene som er vunnet i produksjonsmetodene, eller har stadig en tendens til å bli, under konkurransens lov, forbrukernes, massenes, menneskehetens felles og gratis eie. Altså har de landene som ikke besitter disse fordelene, alt å vinne på å bytte med dem som besitter dem, fordi byttet skjer mellom arbeider, uten hensyn til de naturlige nyttighetene disse arbeidene rommer; og det er åpenbart de mest begunstigede landene som har lagt flest av disse naturlige nyttighetene inn i et gitt arbeid. Produktene deres, som representerer mindre arbeid, betales mindre; med andre ord er de billigere, og hvis hele naturens gavmildhet løser seg opp i lave priser, er det åpenbart ikke produsentlandet, men forbrukerlandet, som høster velgjerningen av den.

Av dette ser man den enorme absurditeten hos dette forbrukerlandet, hvis det avviser produktet nettopp fordi det er billig; det er som om det sa: «Jeg vil ikke ha noe av det naturen gir. Dere ber meg om en anstrengelse lik to for å gi meg et produkt jeg bare kan skape med en møye lik fire; dere kan gjøre det, fordi naturen hos dere har gjort halvparten av verket. Nå vel! jeg avviser det, og jeg skal vente til klimaet deres, blitt hardere, tvinger dere til å be meg om en møye lik fire, for å handle med dere på like fot.»

A er et land begunstiget av naturen, B et land dårlig behandlet av den. Jeg sier at byttet er fordelaktig for begge, men særlig for B, fordi byttet ikke består i nyttigheter mot nyttigheter, men i verdi mot verdi. Nå legger A flere nyttigheter under den samme verdien, siden produktets nytte omfatter det naturen har lagt i det og det arbeidet har lagt i det, mens verdien bare svarer til det arbeidet har lagt i det. — Altså gjør B en handel helt til sin fordel. Ved å betale produsenten i A bare for arbeidet hans, får det med på kjøpet flere naturlige nyttigheter enn det gir.

La oss sette opp den allmenne regelen.

Et bytte er en tuskhandel med verdier; og siden verdien gjennom konkurransen er redusert til å representere arbeid, er et bytte en tuskhandel med like arbeider. Det naturen har gjort for de byttede produktene, gis fra begge sider gratis og med på kjøpet, hvorav det strengt følger at de byttene som gjøres med de landene naturen har begunstiget mest, er de mest fordelaktige.

Den teorien jeg i dette kapittelet har forsøkt å trekke opp linjene og omrissene av, ville kreve en omfattende utdyping. Jeg har bare betraktet den i dens forhold til mitt emne, handelsfriheten. Men kanskje har den oppmerksomme leseren skimtet i den den fruktbare spiren som i sin vekst skal kvele under seg, sammen med vernet, fourierismen, saint-simonismen, kommunismen og alle disse skolene som har som formål å utelukke konkurransens lov fra verdens styring. Betraktet fra produsentens synspunkt støter konkurransen utvilsomt ofte mot våre individuelle og umiddelbare interesser; men stiller man seg på synspunktet til det allmenne målet for alt arbeid, den universelle velferden, med ett ord forbruket, vil man finne at konkurransen spiller i den moralske verden den samme rollen som likevekten i den materielle verden. Den er grunnlaget for den sanne kommunismen, for den sanne sosialismen, for denne likheten i velferd og kår som er så etterlengtet i våre dager; og når så mange oppriktige publisister, så mange reformatorer i god tro ber vilkårligheten om dem, er det fordi de ikke forstår friheten.